Helside i Dagbladet om leksikonet... og anmeldelse

Mandag 15. april kom det på trykk en helsides intervju om boka mi i Dagbladet, og de trykket en anmeldelse av boka mi også. Trykk her for å lese intervjuet, som ble veldig fint, og her for å lese anmeldelsen, som er veldig positiv!

Anmeldt i Dagens Næringsliv!

Dagens Næringsliv ble først ute til å anmelde boka mi! Det er utrolig flott bare at de ville anmelde den, tatt i betraktning at de på langt nær anmelder alt som kommer ut. Og Bjørn Gabrielsen er en viktig, erfaren og dyktig anmelder jeg har stor respekt for, så jeg var overlykkelig allerede der. Men han skriver så fint om boka! Tittelen på anmeldelsen er "Rett i binyrene" (jeg mener at kjærligheten ikke sitter i hjertet, men i binyrene, fordi der produseres kjønnshormonene og adrenalinet) og han skriver blant annet: "På en litt rørende og likefrem måte står allikevel «Leksikon om lengsel» som en hyllest til forelskelsen, kanskje særlig den ugjengjeldte. Det kan være ille for den som rammes av det, men det ligger en poesi også i de rare skjebnene til alle som lever videre etter at objektet for deres kjærlighet av en eller annen grunn er utenfor rekkevidde. Man skulle tro populærkulturen hadde skildret dette til døde, men her føles temaet som snodig upløyd mark."

Les hele anmeldelsen ved å klikke på bildet under:

Fire sider i Vinduet!

Jeg er så heldig at jeg har fått plass over hele fire sider i nye Vinduet! Dette er noe av det jeg og journalist Ellen Engelstad snakket om - les hele intervjuet i nye Vinduet, som er å finne i velassorterte bladkiosker nå! Eller les hele intervjuet ved å klikke her:

"Lengsel, kjærlighet og hele bøtteballetten av romantiske helter fra litteraturhistorien, det er et minefelt av det potensielt banale du beveger deg inn i?
Ja, da jeg begynte å skrive for lenge siden, trodde jeg at jeg ikke skulle skrive om kjærligheten, for jeg syntes det var banalt og tilhørte kioskromanene. Og jeg kan min kanon, alle de store forfatterne jeg beundrer har jo alt skrevet om kjærligheten, så da var det et lukket kapittel. Men så kom jeg over det, for kjærligheten er jo en så viktig drivkraft i livet, og det er strukturerende litterært, for det gjør at du får tydelige karakterer. Så jeg hvorfor skulle jeg heve meg over det? Hvorfor være så redd for det banale? Mange av historiene har banale poenger, men kommer dit ad kompliserte veier. Det er jo sånn at når vi kommer ned til grunnsteinen, det merket vi etter 22. juli for eksempel, så er det banale ting vi vil si, enkle ting, som ”jeg er glad i deg”.

Fortellingene er avsluttet og kunne stått for seg selv eller i en novellesamling. Hvorfor valgte du leksikonet som struktur?
De kunne ikke stått for seg selv, for romanen er sin egen begrunnelse: Mange av mine karakterer er inne i det vitenskapelige og forsøker å ordne livet gjennom plansjer, skjemaer og vitenskapen. Og min fortellerstemme, hun som skriver leksikonet, er på samme måte bundet av det vitenskapelige, organiserende og arkivariske. Så for å kunne fortelle sin egen historie er hun nødt til å fortelle alle de andre historiene, og det alfabetisk. Det er ikke en påklistret rekkefølge eller organisering, det er frykten for de store emosjonene som gjør at hun må lage et leksikon - det tørreste og mest autoritære som finnes - for å fortelle om det mest kaotiske og subjektive som finnes. Det er en kontrast jeg er ute etter.

Hvorfor har du valgt å bruke personer som har levd, som Diderot, og litterære figurer, som Romeo og Julie? Er det fordi mange av dem allerede er etablerte kjærlighetshistorier?
Nei, det er ikke det. Den første historien, den om Dante, er jo et fadermord, eller et forsøk på å frigjøre meg fra klisjeen om den opphøyde kvinnen besunget av en mann. Jeg forsøker å snu den klisjéen gjennom hele boka, til jeg tilslutt har snudd den helt. Den guddommelige komedien og Romeo og Julie selvfølgelig, og Goethes Werther, de er alle fortellinger som er en del av meg, og de er del av min måte å tenke kjærligheten på. Jeg var nødt til å revidere de historiene. Jeg ønsker ikke å være intertekstuell og postmoderne per se, det er ikke et mål for meg, men de figurene er en så viktig del av forståelsen av kjærligheten at jeg måtte ha dem med i leksikonet og vri dem rundt. Og så skriver jeg fra et sakprosaståsted, jeg jobber med sakprosa hver dag i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening; det er så mange ukjente historier, så mange utrolige historier og jeg skriver kontrafaktisk historie, for jeg synes det er så innmari gøy å tenkte på hva som kunne ha skjedd. En av mine inspirasjonskilder er Bill Bryson og hans At Home, som handler om de hverdagslige tingene vi har som vi ikke legger merke til. For å lyve sånn som jeg gjør, og skrive så kontrafaktisk som jeg gjør, så har jeg måttet kunne historien veldig godt. Jeg er idéhistoriker og jeg kan det jeg lyver om, svært mange historier er inspirert av virkelige hendelser og personer."

Her er den! Boka kom i dag!

Ok, øhm... kremt... "fødselen" gikk bra, alt bra med mor og (host) barn, alt er ok med alle, egentlig, bortsett fra med "å skrive bok er som en fødsel"-metaforen, som har det skikkelig dårlig nå. Og ja, jeg er veldig stolt! Og for et flott omslag! Når man tar av smusscoveret er det preget inn et sølvskimrende skjell på forsiden av boka - det er helt nydelig (se nederste bilde)! Jeg gleder meg til den når ut i butikk, og i mellomtiden kan man visst forhåndsbestille den fra nettbokhandlere, for eksempel denne. Åh, tenk om noen vil lese boka mi, det hadde vært så gøy!

Feminist og forfatter..!?

- Syns du at jeg skriver feministisk, sier du? Hmmm. Jeg har ikke tenkt på det, faktisk!

Det var en venn av meg som satt overfor meg, og hun hadde fått lese boka mi (som ennå ikke har kommet ut). Og hun syntes den var en feministisk bok, og hun var ikke den første av mine venner som syntes det. Men jeg har jo ikke villet skrive en feministisk bok! Jeg er humanist! argumenterte jeg overrasket. Jo, men likevel. De sterke kvinneskikkelsene, humoren... det er feministisk!

Blir man feminist av å være humanist? Hva er feministisk litteratur? La meg forsøke å kveile inn dette repet og se hvor det fører meg. Jeg leser nesten bare mannlige forfattere, og lenge virket det umulig for meg å skildre kvinner i det hele tatt, jeg følte meg mer hjemme i en hovedperson som var mann, for det er "normalen" i litteraturen, men dette var først og fremst et problem for meg, at jeg ikke klarte å skrive genuint og ekte som "meg selv" i den grad noe genuint selv lar seg formidle, da (men å kopiere andres mannlige figurer er jo i hvert fall ikke spesielt genuint). Og feminist: Jeg føler meg ikke helt hjemme i noen grupper - altså grupper som på en eller annen måte marsjerer i takt for eller mot noe, og jeg misliker sterkt litteratur som hever fanen for noe som helst. Jeg hadde en kort karriere som demonstrant på slutten av 80-tallet, da Blitz-huset var skikkelig pønka og alltid i kamp mot "snuten". Det stoppet den gangen jeg som 15-åring gikk i en demonstrasjon og ikke var sikker på om de ropte "stopp PLO!" eller "støtt PLO!" (jeg visste mye mer om Odysseen enn jeg visste om PLO). Jeg ropte "støtt!" og "stopp!" annen hver gang, og etter det var det slutt på utagerende demonstrering for min del (fakkel- og rosetog unntatt). Jeg mener bestemt at kvinner skal tjene like mye som menn, at vi skal respekteres på linje med menn, at vi skal få makt og tillit på samme måte som menn, at vi skal slippe å frykte å bli slått, mishandlet psykisk eller fysisk eller voldtas og drepes av de mennene vi slipper inn i livene våre, at de... ja, sukk - jeg mener vi. Ja, du skjønner, jeg klarer ikke helt å være en del av dette vi-et, eller noe vi, for den saks skyld. Jeg er humanist. Jeg vil at alle skal kunne utfolde sin individualitet i alle retninger, så lenge det ikke skader noen andre. Det innebærer at kvinner også skal kunne det, så selvsagt som det. Det betyr også at strukturene i samfunnet må legge til rette for det. Men jeg kan ikke nok om politikk til å endre strukturene. Jeg kan bare herske over meg selv.

Litteraturfestivalen på Lillehammer har som årets tema "ansvar". Jeg tenker at akkurat den boksen ville jeg ikke kunne krysse av i - for når det kommer til litteratur, tror jeg ikke den har noe ansvar overfor noe annet enn skjønnlitteraturen, og der skjønnlitteraturen utviser såkalt samfunnsansvar, blir det veldig dårlig litteratur (Coetzees bok Vanære er fantastisk, full av spørsmål og er uten tydelige svar, mens Elizabeth Costello av samme forfatter er etter min mening tilsvarende insisterende angående dyrerettigheter, vegetarianisme og klima, og den siste er sikkert en bok som tar mer samfunnsansvar, men som er desto dårligere litteratur, med alle sine svar). Sakprosa kan være dypt politisk. Men jeg syns skjønnlitteraturen har et ansvar for å gi håp, på det meste. Bare det. Og håpet kan være så ørlite som at det å inviteres inn i verdenen til en intelligent forfatter, å forstå verden litt på nytt, det gir håp. Selv erkemisantropen Céline gir meg håp.

Mine forbilder, de store humanistene Dickens og Shakespeare, skildrer både kvinner og menn i et enormt mangfold av karakterer, jeg tror at de bare liker å betrakte mennesker i all deres merkverdighet! Det er det som gjør at det de skriver er så fantastisk for meg.

Og jeg... Jeg skriver (forhåpentligvis) morsomme og sterke kvinneskikkelser fordi... det er gøy! Befriende! Annerledes! Noe annet enn jeg noen sinne har lest, og det er derfor jeg gidder å skrive, for å skrive noe annerledes, jeg ville jo skrive min favorittbok! Jeg tenker at det er et stort, ubrukt potensiale av kvinnefigurer å ta av for forfattere. Se bare på Lisbeth Salander (spilt av Noomi Rapace, bildet øverst), en tidligere helt ukjent kvinnefigur, hun er både rasende sterk og kunnskapsrik og nerdete, full av overlevelsesevne og sårbarhet. For en fantastisk litterær konstruksjon hun er! Det var befriende for meg da jeg skjønte hvordan jeg skulle skrive om kvinner - for jeg kunne faktisk bare være meg selv, selvfølgelig forvridd og fordreid - men levende, individuell! Ikke en typisk rødmebevrende Victoria eller religiøst opphøyd Beatrice eller giftgulpende Madame Bovary (bildet nederst, med fantastiske Isabelle Huppert i rollen), men en ganske nerdete og merkelig, til tider rasende, til tider så ekstremt lengtende, så motvillig mot å bli et offer eller objekt, så opptatt av å oppdage og erobre verden, at det kanskje kan framstå som feministisk. Men det er bare meg, altså, og det er bare det at det er utrolig gøy å skrive om nytende, tenkende, smarte, selvstendige og rasende kvinner! Men det er kanskje det, da: Å skildre mennesket i all dets individualitet og mangfold, på tvers av stereotyper og bokser, det er kanskje det som er ansvaret man har overfor skjønnlitteraturen-  og på den måten, fordi så mange færre kvinner enn menn er blitt skildret i sin mangfoldighet, kan det framstå feministisk når man gjør det, og i såfall og på den måten er jeg gjerne en feministisk forfatter. Men dette går ut til alle som skriver, med fare for å høres ut som om jeg lager et credo eller et pålegg (noe jeg hater og ikke ville drømme om å gjøre): å skrive ikke-stereotype kvinner, det er jo absolutt ikke en plikt eller et politisk program, men en mulighet!

Når skjønnlitteraturen stjeler fra sakprosa

Det har vært mye snakk om hva som skjer når sakprosaen blir litterær, hvor langt kan man gå i å beskrive malende og billeskapende ting som virkelig har skjedd? Når slutter det å være sakprosa, når blir det skjønnlitteratur? Og motsatt: hvor langt inn i virkeligheten kan skjønnlitteraturen gå, hvor mye kan man hente fra virkeligheten i fiksjonens navn?
Og hvorfor er egentlig disse distinksjonene så viktige?
Hvorfor er de så viktige å overstige at sakprosaforfatterne Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo søkte medlemskap i Den norske Forfatterforening for noen år siden? Hvorfor forfører ordene "basert på virkelige hendelser" oss når de ruller over kinolerretet eller det står på baksiden av en skjønnlitterær roman, og når Knausgård har skrevet en "sann roman" om seg selv, hvorfor gir det ekstra klangbunn til fortellingen hans? Virkeligheten har stor kraft, men skjønnlitteraturen har kreativitetens merke og kunstnerstatus. Derfor vil skjønnlitterære forfattere stjele fra sakprosaens uomtvistelige fakta, og sakprosaforfattere stjele fra skjønnlitteraturens kreativitet og forføreriskhet.

Jeg har noen (altfor) sterke meninger om hvordan man skal bruke virkeligheten i skjønnlitteratur, og jeg turnerer og skaper illusjon av virkeligheten så godt jeg bare kan i min egen bok. Men jeg mener vel at den bevisste kontrafaktiske historiefortellingen er å foretrekke, for det å late som om en roman er historiefortelling (at den forteller hva som egentlig har skjedd), det synes jeg, som historiker, er litt problematisk, jeg klarer ikke å tro på det. Nå er det ikke sånn at faglig korrekte historiske framstillinger er sannferdige heller, men de redegjør jo alltid for ståsted og kilder, mens skjønnlitteraturen forfører deg inn i et univers som bare i kraft av sitt språk, ikke er sant, og selvfølgelig: Skjønnlitteraturen hevder å skildre menneskets indre, noe som i sakprosaen er et nærmest lukket univers (annet enn via brev og dagbøker). Når Cunningham beskriver Virginia Wolf i The Hours, hva hun egentlig tenker og føler, blir jeg veldig skeptisk, jeg tror nok ikke helt på det (noe som forsterkes av at jeg har tilgang til Woolfs indre gjennom hennes bøker).
Hvis Cunningham hadde gjort det veldig tydelig at dette var hans bilde av Woolf, altså: hvis han ikke hadde brukt en så realistisk stil, ville jeg kanskje blitt mer forført av hans tolkning eller kontrafaktiske portrett av Woolf. Det er merkelig: men det å be noen tro på en stor løgn, er lettere enn å be dem tro på en liten løgn!
Når jeg skriver kontrafaktisk, bruker jeg mange litterære grep fra sakprosaen, og snylter bevisst på dem. Slik gjør jeg det (og dette er det nærmeste jeg kommer en cupcake-oppskrift i denne bloggen):
1) Kilder. Andre bøker, hovedpersonens dagbøker og brev og lignende er gode kilder å refere til, og som regel finner jeg dem opp (det er jo tross alt skjønnlitteratur, og alt er lov).
2) Sitater. Gjerne funnet opp disse også.
3) Knytte an til kjente hendelser, og gjerne vri på disse.
4) Knytte an til kjente personer (som Napoleon eller Jeanne D'arc), og gjerne la disse gjøre noe tidligere ukjent og overraskende. Jo frekkere man lyver, jo merkeligere og morsommere blir det, og det er desto tydeligere at dette ikke er en korrekt historieframstilling.
5) Men, og det er et men: For å lyve på denne måten, er jeg overbevist om at man er nødt til å vite godt hvordan det egentlig var, altså: For å for å lyve godt må man kjenne sannheten veldig godt. Det slutter å være interessant med en gang det er helt usannsynlig at det kunne skjedd - du konstruerer tross alt en parallell virkeligheten som kunne ha skjedd. Kunne Jesus ha vært forelska i Pontius Pilatus, og kunne Titanic unngått isfjellet? I min versjon kunne dette helt fint ha skjedd. Men jeg tror kanskje jeg kunne vært drøyere også, for jeg oppdaget en ting: Det er noen ting vi liker å tro på! Tenk på filmen Inglorious Basterds av Tarantino: Det er en så utrolig deilig tanke at det kiler helt ned i tærne, nemlig at Hitler blir drept av motstandsfolk i en kino i 1943 - at vi bare vil tro på det!
Så hvorfor lage kontrafaktiske sakprosa-snyltende fortellinger? Dette er tross alt ikke cupcakes, men litteratur! Hvorfor skriver jeg ikke bare historisk korrekt, jeg kan jo tross alt ganske mye historie? Vel. Jeg tror jeg synes det er dypt problematisk å hevde at noe er sant (altså, i det hele tatt), men noe er nærmere fakta enn noe annet, og noen sakprosafortellinger låner ikke glans av sannheten, men dokumenterer den med stor sannsynlighet. Men i skjønnlitteratur skal du jo si noe mer, for min del vil jeg fortelle om følelser, og om menneskets indre, om det som driver oss til å gjøre utrolige ting, gjøre fantastiske oppfinnelser og oppdagelser, som får oss til å skrive dårlige dikt og tegne feilaktige kart. Og jeg vil at leseren skal skjønne at det er disse kreftene (lengselen) som driver historien. God skjønnlitteratur behøver ikke skinnet av sannhet for å få styrke, men jeg skjønner i aller høyeste grad hvorfor den gjør det, for når du binder deg til virkeligheten, om enn kontrafaktisk og helt på tvers, skjer det noe fantastisk: Det blir litt virkeligere! Det blir relevant på en helt annen måte. Derfor er det vanskelig for meg å godta annet enn at Knausgård lager en litterær maske for seg selv i Min Kamp, uansett hvor mye han hevder at boka hans er sann, og er en gjengivelse av hans liv. Sannheten gir boka tilsynelatende mye større tyngde. Men slik jeg ser det: det at boka lager en språklig maske gjør jo ikke at boka er dårlig, kanskje det er nettopp dette som gjør den ekstra bra. Så hvorfor vil man egentlig hevde at noe er sant, når det er litterære masker som skaper god litteratur? Er det sånn at vi har en type krav om inderlig i norsk litteratur? At det rett og slett er sjelen som spyttes ut på papiret og spreller rundt, før vi slår den inn i boksiden med en utgått sko? Jeg tror kanskje det, og at dette kravet om sannhet, den egentlige sannheten, er dypt pietistisk. Der det katolske er lek med illusjon og hvor det holder at framtoningen er forførende (det er forsåvidt en konfusiansk innstilling som minner i Asia), er vi opptatt av at noe er dypfølt. Ekte. Sjel. Sant.
Når det gjelder sannhet i fiksjon, slår det meg at det er den emosjonelle sannheten som er viktig og trumfer den faktiske/konkrete. Om filmen Kon-Tiki hadde skildret hovedpersonenes indre liv med en type dybde som gjorde dem gjenkjennelige og levende, altså, utover litt bevegelige og veldokumenterte pappfigurer, så hadde det ikke vært så viktig om ikke scenografien hadde vært tipp topp Hollywood-glitrende, og det hadde ikke vært avgjørende om repene var surret korrekt eller haiene så ekte ut. Nobelprisvinner William Golding, som tross alt hadde studert ved Oxford, gjorde visstnok (nå har jeg ikke dobbeltsjekket det) en merkelig feil da han skrev debutboka (! DET er debut, det!) Lord of the Flies (1954): den bebrillede, nærsynte gutten som kalles Piggy, har konvekse brilleglass. Likevel kan de tenne bål med brillene hans (som hadde krevd at de var konkave). Men bryr vi oss? Gjør det fiksjonen dårligere? Tror vi ikke lenger på hvordan barna barbariseres? Joda. Fordi det er en fantastisk bok, hvor det emosjonelle trykket er så sannferdig at det overvinner både konkavt og konvekst.

Hvorfor jeg blir sinna av frihet.

Jeg blir jo ikke sinna av frihet, men av boka Freedom av Jonathan Franzen. Men jeg fortsetter å lese den, kanskje fordi jeg blir sinna og vil finne ut hvorfor? Hvorfor blir jeg sinna av at han beskriver middelklassemennesker som ikke klarer å heve seg over sin dysfunksjonelle bakgrunn? Jeg vet ikke, men jeg innbiller meg at det er fordi det er så selvsagt for meg: Jada (sukk), vi er alle mentalt forkrøplede og ofre for verdens stadig mer intrikate ondskap, vi er produkter av årtusener med feilslått barneoppdragelse, krig, nedbrytende sykdommer, vi er resultat av en milliontall dårlige beslutninger og er i ferd med å reprodusere dem i en litt ny form. Men: Det er ikke interessant! Jeg trenger ikke å lese om det i skjønnlitteraturen - å lese om typiske, dysfunksjonelle mennesker fra middelklassen har jeg sakprosa og statistikk til! Mennesket blir så lite i Franzens bok, og jeg vet jo at det er større enn det, det er mye større: Vi er ikke typiske! Vi er ikke forutsigelige! Vi er ikke bare resultat av vår dysfunksjonelle bakgrunn! For noen ganger bryter vi ut av mønsteret, noen ganger gjør vi overraskende ting. Om det er overraskende ondt eller godt, det er jo egentlig ikke så viktig, men for meg er det slik at Franzen beskriver statistiske mennesker, mennesker som beveger seg rundt i midten av statistikken og er typiske og ganske småekle, og jeg syns ikke det er litteratur, rett og slett. Det spesielle med litteratur er at det kan vise mennesket i all dets utypiskhet, i all dets motbydelige, fantastiske individualitet! Kanskje Franzen egentlig ønsker å skape dette sinnet hos meg, men jeg klarer ikke helt å skjønne at det er det han skal fram til og at dette sinnet kan ha noen funksjon utover at jeg ønsker veldig sterkt å skrive noe bedre enn dette.

Hvorfor er det ikke flere romaner om kjærligheten?

Hilde Østby skriver om kjærligheten i debutromanen 'Leksikon om lengsel'.

Foto: Tiden forlag

Kjærlighetsromaner blir ikke sett på som ordentlig litteratur, mener Hilde Østby, som debuterer som forfatter med romanen «Leksikon om lengsel», som kommer ut i april.

Foto: Maria Bergren

NRK.no lurte på hvorfor det ikke finnes flere romaner om kjærligheten i norsk litteratur. Her er det jeg svarte (les hele saken ved å gå inn her):

Mistet nesten troen

Hilde Østby ville skrive boken «Leksikon om lengsel» fordi hun selv følte at hun holdt på å miste troen på kjærligheten.
– Jeg oppdaget at idet jeg mistet den troen, som moderne ateist – så hadde jeg ikke lenger noen ting å tro på. Kjærligheten er en så sterk kraft som knytter oss til andre mennesker.
Samtidig ble Østby fascinert over en del ting som hun mener vi har tatt for gitt, og som er blitt klisjeer for oss.
– Hva i all verden er egentlig kjærlighet ved første blikk? Er det sjeler som møtes, eller er det bare en fysisk/kjemisk reaksjon? Og hvorfor er det i det hele tatt sånn at når man blir forelska, blir man det både helt fysisk, for man vil jo ha sex med den andre, men man blir også veldig inspirert, fylt av store tanker og opphøyde følelser.
– De to tingene –sex og poesi – passer ikke nødvendigvis sammen, de spenner ofte bein på hverandre. Det er et paradoks med både komiske og tragiske konsekvenser. Så det skriver jeg mye om, sier Hilde Østby.
Hennes roman «Leksikon om lengsel» handler om en kvinne som vil skrive et encyklopedisk verk som beviser at kjærlighet ved første blikk finnes. Samtidig skildres flere av verdenshistoriens største kjærlighetshelter, og du får vite fortellerens egne bertraktninger om kjærligheten.

Kjærlighet – ikke mørkt og trist nok

Hva tror du det kommer at det finnes forholdsvis få kjente norske kjærlighetsromaner?
– Selv følte jeg meg litt skamfull da jeg begynte å skrive om kjærligheten, for det skal man jo ikke, det er liksom ikke "ordentlig" litteratur – det er kioskroman. Men noen av de flotteste verkene i litteraturhistorien handler om kjærligheten. Kanskje det er det også: At Goethe og Dante og Shakespeare allerede har skrevet om det? Det er store menn å gå opp mot.
Hilde Østby tror rett og slett det er litt skummelt å skrive om disse følelsene.
– Vi skal være nedpå. Vi skal gjerne skrive om noe mørkt og trist og gjerne ensomt, og kjærligheten er motsatt: Kjærligheten er tilsynelatende litt enkel og altfor utadvendt – noe jeg tror er grunnen til at mange norske forfattere har overlatt kjærligheten til kioskromanforfatterne. Men etter min mening er det i kjærligheten vi er mest oss selv, størst og minst, mest smålige og mest fantastiske, morsomst og tristest.
Hun mener også at ingen ting er så ensomt som kjærlighet som ikke blir gjengjeldt.
– Jeg tror kanskje det store i kjærligheten går litt på tvers av det typisk norske. Det skal helst være forfinet melankolsk og introvert og usagt og mellom linjene for å være såkalt "stor litteratur".
Norske kjærlighetsromaner fra samtiden, for eksempel Trude Marsteins «Ingen ting å angre på» og «Hjem til meg» inneholder mye dramatikk, som utroskap. Dette alvoret går også igjen hos stort sett alle debutantene på norske forlag i vår.

• Lenke: Her er vårens bokdebutanter!

Østby tror dette alvoret som preger norsk litteratur er så mye tilstede fordi litteraturen helst skal være problemorientert og smertefull for å være god.
– Jeg tror jeg selv skriver om både vanskelige og stygge ting ved kjærligheten, men til syvende og sist ville jeg så gjerne hylle alle de vakreste tingene i livet jeg vet om: Kunst, mat, sex, eventyrlige reiser og fantastiske steder, oppdagelser og oppfinnelser – og ikke minst alle de som har lengtet så det verket og ikke fått den de lengtet etter, og som oppdaget noe helt annet på veien, sier Hilde Østby.

Her er boka mi!

Jepp, da er boka ute på nettsidene til Tiden, og snart skal jeg treffe Dagbladet, som lager sak om alle vårens debutanter. Skummelt og spennende på en gang! Da jeg satt i møte med forlaget, klarte jeg plutselig ikke å snakke, jeg klarte ikke å beskrive hva jeg har tenkt med boka, sånn helt kort. Så jeg satte opp en liste for meg selv, for å klargjøre det.
Jeg har skrevet en konseptroman, den er organisert som et (svært upålitelig) leksikon, fra A til Å, og det handler vel både om hovedpersonens lengsel, og om lengselens og kjærlighetens historie - det er en fullstendig omskrivning av verdenshistorien! Jeg har skrevet boka som et leksikon, fordi redaksjonen, altså hovedpersonen, Liv Vestby, står i spennet mellom det objektive og det subjektive, det vitenskapelige og det emosjonelle. Er kjærlighet bare en fysisk reaksjon som lar seg forklare vitenskapelig, eller er det noe mer?

1) Jeg lagde meg et program for boka basert på følgende teori: Vi er semiotiske dyr, vi leter alltid etter tegn. Men når blir det virkelig viktig å forstå tegn? Når man er forelska! Eller - når noen er plutselig død (og her har du hele krimlitteraturen. Og tiden etter 22. juli var sånn: en uendelighet av tolkninger av små detaljer i hendelsesforløpet, så vi skulle forstå - noe som ikke lar seg forstå, selvfølgelig). Da leter vi etter tegn, vi snur og vender på hvert eneste tegn for å forstå, for å skjønne hvordan det egentlig henger sammen. Aldri betyr en sms eller et brev så mye og analyseres så grundig som hvis man er forelska! Og når vi er forelska sender vi ut masse dulgte tegn for å fortelle hva vi føler. Alle hovedpersonene mine forsøker å formidle hva de føler gjennom tegn og bisetninger, gjennom selvmål og skulpturer, telegrafledninger og sjakkspill, verdensreligioner, kokebøker og dårlige dikt.
2) Og vi er- som før nevn: dyr. Vi blir dyriske av å bli forelska, vi vil grroar kaste oss over den vi vil ha og ikke bare utgyte åndeligheter, men sensuelle stønn. Derfor har jeg skrevet mye om kropp og sex - fordi kroppen saboterer den opphøyd åndelige og såkalt "rene" kjærligheten. Kjærligheten er i kroppen. Merkelig nok blir vi dyriske og inspirerte på en gang, det virker helt ulogisk - og dette (ganske komiske) mysteriet ville jeg skrive om.
3) Jeg har latt meg inspirere av sakprosaforfattere som Bill Bryson (særlig At Home) i det å beskrive en "antihistorie", hvor små og tilsynelatende uviktige hendelser og oppfinnelser egentlig har overraskende stor betydning for mange mennesker - som kokebøker og oppfinnelsen av knappen, en liten nyhetssak i en avis, en ødelagt sykkel. Og selvfølgelig av alle forfatterne som er medlemmer i NFF (hvor jeg jobber), som skriver om fantastisk mange spennende ting og historier - hver dag blir jeg inspirert av alle de bøkene som kommer inn på kontoret, om alt fra transportpsykologi og norske rovdyr til grunnleggeren av norsk sykepleie på 1860-tallet.
4) Jeg mener sterkt at det er ikke mange krefter som beveger historien; kjærlighet er en av de sterkeste. Hvis man har mat og hus - hvorfor gjøre noe mer, hvorfor aspirere etter noe større enn det, det er jo nok det, det er jo trygghet? Kjærlighetslengselen får oss til å ville oppdage kontinenter og skrive leksikon, bygge katedraler og dampmaskiner, den får oss til å hente ut mer av vårt potensial enn det vi trenger bare for å overleve. Kjærligheten er overskuddet!
5) Jeg mener at vi lever i en kultur av "tilfredsstillelse nå", hvor alle behov til enhver tid skal oppfylles: Vi lever i en kultur av shopping og porno og underholdning (som Bret Easton Ellis så treffende og angstfullt beskriver i sine bøker). Ingen behov skal vente. Men kjærligheten - den kan vi aldri skaffe oss her og nå, for det er ikke opp til en selv - også nå må man kanskje akseptere at man aldri får den man ville ha. Men det å vente har en verdi - selv om du ikke vet om du får det eller den du venter på. Da skjer det helt andre ting enn de vi hadde planlagt! Det å stå i spennet mellom og håp og desperasjon (som lengsel er) har en egenverdi. Det løfter mennesker ut av kortsiktige behov og gjør at man streber etter noe mer i livet. Det er vel kanskje derfor jeg har skrevet mye om religion, selv om jeg er fullstendig ateist - religion er epifanien av tegn, det samler frykten for døden og lengselen etter kjærlighet i én stor abstrasjon - og søken etter en gud gir seg uttrykk i at man søker etter tegn på kjærlighet og på hva døden egentlig er.
6) Også har jeg villet blande høyt og lavt, morsomt og pompøst - jeg har villet bruke hele meg, alt det menneskelige, alt det styggeste, fineste, morsomste og mest klønete, det mest opphøyde og beundringsverdige jeg vet om i denne boka. Jeg har villet hylle alt det menneskelige! Mennesker er tross alt ganske utrolige!

Ferdig cover! Puh!

Ojojoj, etter langvarige fram-og-tilbake-runder er endelig både jeg, redaktøren i forlaget og designeren enig i hvordan coveret skal se ut! For en lettelse! Det er jo ikke så viktig hvordan et cover ser ut, antagelig, siden dette ikke er en bestselger, men en debutroman, men likevel: det blir veldig viktig hvis det er feil! Jeg kjente det i hele kroppen når jeg fikk inn forslag jeg ikke likte, at det ville blitt ubehagelig å holde denne boka i hånden, det ville ikke vært min bok, på en måte. Så forsiden er viktig på sitt vis. Men som en av mine "konsulenter" sier (og jeg har mange jeg tester ting på, alt fra tekster, til baksidetekst og cover er blitt sett og lest av minst fem mennesker i min umiddelbare nærhet, ofte folk som på en eller annen måte jobber i bok-Norge eller på annet vis har kulturell kompetanse. Jeg merker det jo på dem, hvis det er skikkelig dårlig. Problemet er kanskje mer motsatt, at folk blir så imponert av at jeg i det hele tatt har skrevet en bok, at de ikke er helt kritiske, men mest sånn "så flink du er!) - "coveret er ikke så viktig for en sånn bok, men det er veldig viktig at den ikke ser ut som en kioskroman!". Og det gjør den definitivt ikke. Den kommer til å synes på lang avstand, og likevel er den elegant og ganske finurlig: bygget på en plansje av Ernst Haeckel (som også har laget plansjen over kolibrier jeg har brukt øverst i bloggen) - men endret sånn at den ikke ligner mye på originalen (som egentlig er en plansje over skjell). Ernst Haeckel er med i boka mi, helt i begynnelsen. Han frir til sin kone ved hjelp av plansjer! I likhet med de fleste av figurene i boka mi, klamrer han seg til vitenskapelige kategorier for å håndtere uhåndterlige følelser. Så det passer veldig fint å ha en slik plansje på forsiden. Jeg poster plansjen som forsiden er basert på her, så kan du jo forsøke å se for deg a) at vi har tatt et utsnitt og b) at bakgrunnen er hvit/beige og c) at skjellene er blitt kjøttrøde. Da vet du hvordan boka mi ser ut når den kommer i bokhandelen! Å hjelpes, den kommer til å havne i en bokhandel!