Her er boka mi!

Jepp, da er boka ute på nettsidene til Tiden, og snart skal jeg treffe Dagbladet, som lager sak om alle vårens debutanter. Skummelt og spennende på en gang! Da jeg satt i møte med forlaget, klarte jeg plutselig ikke å snakke, jeg klarte ikke å beskrive hva jeg har tenkt med boka, sånn helt kort. Så jeg satte opp en liste for meg selv, for å klargjøre det.
Jeg har skrevet en konseptroman, den er organisert som et (svært upålitelig) leksikon, fra A til Å, og det handler vel både om hovedpersonens lengsel, og om lengselens og kjærlighetens historie - det er en fullstendig omskrivning av verdenshistorien! Jeg har skrevet boka som et leksikon, fordi redaksjonen, altså hovedpersonen, Liv Vestby, står i spennet mellom det objektive og det subjektive, det vitenskapelige og det emosjonelle. Er kjærlighet bare en fysisk reaksjon som lar seg forklare vitenskapelig, eller er det noe mer?

1) Jeg lagde meg et program for boka basert på følgende teori: Vi er semiotiske dyr, vi leter alltid etter tegn. Men når blir det virkelig viktig å forstå tegn? Når man er forelska! Eller - når noen er plutselig død (og her har du hele krimlitteraturen. Og tiden etter 22. juli var sånn: en uendelighet av tolkninger av små detaljer i hendelsesforløpet, så vi skulle forstå - noe som ikke lar seg forstå, selvfølgelig). Da leter vi etter tegn, vi snur og vender på hvert eneste tegn for å forstå, for å skjønne hvordan det egentlig henger sammen. Aldri betyr en sms eller et brev så mye og analyseres så grundig som hvis man er forelska! Og når vi er forelska sender vi ut masse dulgte tegn for å fortelle hva vi føler. Alle hovedpersonene mine forsøker å formidle hva de føler gjennom tegn og bisetninger, gjennom selvmål og skulpturer, telegrafledninger og sjakkspill, verdensreligioner, kokebøker og dårlige dikt.
2) Og vi er- som før nevn: dyr. Vi blir dyriske av å bli forelska, vi vil grroar kaste oss over den vi vil ha og ikke bare utgyte åndeligheter, men sensuelle stønn. Derfor har jeg skrevet mye om kropp og sex - fordi kroppen saboterer den opphøyd åndelige og såkalt "rene" kjærligheten. Kjærligheten er i kroppen. Merkelig nok blir vi dyriske og inspirerte på en gang, det virker helt ulogisk - og dette (ganske komiske) mysteriet ville jeg skrive om.
3) Jeg har latt meg inspirere av sakprosaforfattere som Bill Bryson (særlig At Home) i det å beskrive en "antihistorie", hvor små og tilsynelatende uviktige hendelser og oppfinnelser egentlig har overraskende stor betydning for mange mennesker - som kokebøker og oppfinnelsen av knappen, en liten nyhetssak i en avis, en ødelagt sykkel. Og selvfølgelig av alle forfatterne som er medlemmer i NFF (hvor jeg jobber), som skriver om fantastisk mange spennende ting og historier - hver dag blir jeg inspirert av alle de bøkene som kommer inn på kontoret, om alt fra transportpsykologi og norske rovdyr til grunnleggeren av norsk sykepleie på 1860-tallet.
4) Jeg mener sterkt at det er ikke mange krefter som beveger historien; kjærlighet er en av de sterkeste. Hvis man har mat og hus - hvorfor gjøre noe mer, hvorfor aspirere etter noe større enn det, det er jo nok det, det er jo trygghet? Kjærlighetslengselen får oss til å ville oppdage kontinenter og skrive leksikon, bygge katedraler og dampmaskiner, den får oss til å hente ut mer av vårt potensial enn det vi trenger bare for å overleve. Kjærligheten er overskuddet!
5) Jeg mener at vi lever i en kultur av "tilfredsstillelse nå", hvor alle behov til enhver tid skal oppfylles: Vi lever i en kultur av shopping og porno og underholdning (som Bret Easton Ellis så treffende og angstfullt beskriver i sine bøker). Ingen behov skal vente. Men kjærligheten - den kan vi aldri skaffe oss her og nå, for det er ikke opp til en selv - også nå må man kanskje akseptere at man aldri får den man ville ha. Men det å vente har en verdi - selv om du ikke vet om du får det eller den du venter på. Da skjer det helt andre ting enn de vi hadde planlagt! Det å stå i spennet mellom og håp og desperasjon (som lengsel er) har en egenverdi. Det løfter mennesker ut av kortsiktige behov og gjør at man streber etter noe mer i livet. Det er vel kanskje derfor jeg har skrevet mye om religion, selv om jeg er fullstendig ateist - religion er epifanien av tegn, det samler frykten for døden og lengselen etter kjærlighet i én stor abstrasjon - og søken etter en gud gir seg uttrykk i at man søker etter tegn på kjærlighet og på hva døden egentlig er.
6) Også har jeg villet blande høyt og lavt, morsomt og pompøst - jeg har villet bruke hele meg, alt det menneskelige, alt det styggeste, fineste, morsomste og mest klønete, det mest opphøyde og beundringsverdige jeg vet om i denne boka. Jeg har villet hylle alt det menneskelige! Mennesker er tross alt ganske utrolige!