Og hvorfor er egentlig disse distinksjonene så viktige?
Hvorfor er de så viktige å overstige at sakprosaforfatterne Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo søkte medlemskap i Den norske Forfatterforening for noen år siden? Hvorfor forfører ordene "basert på virkelige hendelser" oss når de ruller over kinolerretet eller det står på baksiden av en skjønnlitterær roman, og når Knausgård har skrevet en "sann roman" om seg selv, hvorfor gir det ekstra klangbunn til fortellingen hans? Virkeligheten har stor kraft, men skjønnlitteraturen har kreativitetens merke og kunstnerstatus. Derfor vil skjønnlitterære forfattere stjele fra sakprosaens uomtvistelige fakta, og sakprosaforfattere stjele fra skjønnlitteraturens kreativitet og forføreriskhet.
Jeg har noen (altfor) sterke meninger om hvordan man skal bruke virkeligheten i skjønnlitteratur, og jeg turnerer og skaper illusjon av virkeligheten så godt jeg bare kan i min egen bok. Men jeg mener vel at den bevisste kontrafaktiske historiefortellingen er å foretrekke, for det å late som om en roman er historiefortelling (at den forteller hva som egentlig har skjedd), det synes jeg, som historiker, er litt problematisk, jeg klarer ikke å tro på det. Nå er det ikke sånn at faglig korrekte historiske framstillinger er sannferdige heller, men de redegjør jo alltid for ståsted og kilder, mens skjønnlitteraturen forfører deg inn i et univers som bare i kraft av sitt språk, ikke er sant, og selvfølgelig: Skjønnlitteraturen hevder å skildre menneskets indre, noe som i sakprosaen er et nærmest lukket univers (annet enn via brev og dagbøker). Når Cunningham beskriver Virginia Wolf i The Hours, hva hun egentlig tenker og føler, blir jeg veldig skeptisk, jeg tror nok ikke helt på det (noe som forsterkes av at jeg har tilgang til Woolfs indre gjennom hennes bøker).
Hvis Cunningham hadde gjort det veldig tydelig at dette var hans bilde av Woolf, altså: hvis han ikke hadde brukt en så realistisk stil, ville jeg kanskje blitt mer forført av hans tolkning eller kontrafaktiske portrett av Woolf. Det er merkelig: men det å be noen tro på en stor løgn, er lettere enn å be dem tro på en liten løgn!
Når jeg skriver kontrafaktisk, bruker jeg mange litterære grep fra sakprosaen, og snylter bevisst på dem. Slik gjør jeg det (og dette er det nærmeste jeg kommer en cupcake-oppskrift i denne bloggen):
1) Kilder. Andre bøker, hovedpersonens dagbøker og brev og lignende er gode kilder å refere til, og som regel finner jeg dem opp (det er jo tross alt skjønnlitteratur, og alt er lov).
2) Sitater. Gjerne funnet opp disse også.
3) Knytte an til kjente hendelser, og gjerne vri på disse.
4) Knytte an til kjente personer (som Napoleon eller Jeanne D'arc), og gjerne la disse gjøre noe tidligere ukjent og overraskende. Jo frekkere man lyver, jo merkeligere og morsommere blir det, og det er desto tydeligere at dette ikke er en korrekt historieframstilling.
5) Men, og det er et men: For å lyve på denne måten, er jeg overbevist om at man er nødt til å vite godt hvordan det egentlig var, altså: For å for å lyve godt må man kjenne sannheten veldig godt. Det slutter å være interessant med en gang det er helt usannsynlig at det kunne skjedd - du konstruerer tross alt en parallell virkeligheten som kunne ha skjedd. Kunne Jesus ha vært forelska i Pontius Pilatus, og kunne Titanic unngått isfjellet? I min versjon kunne dette helt fint ha skjedd. Men jeg tror kanskje jeg kunne vært drøyere også, for jeg oppdaget en ting: Det er noen ting vi liker å tro på! Tenk på filmen Inglorious Basterds av Tarantino: Det er en så utrolig deilig tanke at det kiler helt ned i tærne, nemlig at Hitler blir drept av motstandsfolk i en kino i 1943 - at vi bare vil tro på det!

Når det gjelder sannhet i fiksjon, slår det meg at det er den emosjonelle sannheten som er viktig og trumfer den faktiske/konkrete. Om filmen Kon-Tiki hadde skildret hovedpersonenes indre liv med en type dybde som gjorde dem gjenkjennelige og levende, altså, utover litt bevegelige og veldokumenterte pappfigurer, så hadde det ikke vært så viktig om ikke scenografien hadde vært tipp topp Hollywood-glitrende, og det hadde ikke vært avgjørende om repene var surret korrekt eller haiene så ekte ut. Nobelprisvinner William Golding, som tross alt hadde studert ved Oxford, gjorde visstnok (nå har jeg ikke dobbeltsjekket det) en merkelig feil da han skrev debutboka (! DET er debut, det!) Lord of the Flies (1954): den bebrillede, nærsynte gutten som kalles Piggy, har konvekse brilleglass. Likevel kan de tenne bål med brillene hans (som hadde krevd at de var konkave). Men bryr vi oss? Gjør det fiksjonen dårligere? Tror vi ikke lenger på hvordan barna barbariseres? Joda. Fordi det er en fantastisk bok, hvor det emosjonelle trykket er så sannferdig at det overvinner både konkavt og konvekst.
Hei! Jeg kom over bloggen din i forbindelse med googlesøk etter blogg, sakprosa og skjønnlitteratur. Jeg skriver en oppgave om multimodale tekster i forbindelse med videreutdanning (er spesialpedagog i barneskolen), og sitter å tenker på om bloggen min om husbygging egentlig er skjønnlitterær fordi den er i dagboksjangeren, eller om det er sakprosa fodi det beskriver fakta om husbygging, ikke minst er den multimodal med tekst, bilder, hyperlenker m.m. Jeg er ikke helt stø på dette og vil gjerne høre hva du mener.
SvarSlett