Den enkle løsningen på spørsmålet om sannhet i skjønnlitteratur er å forsøke å gjøre den så lik sakprosa som mulig. Så for å bygge en tilsynelatende sakprosa-saklig sannhet i fortellingene mine bruker jeg noen "triks" fra sakprosa, altså slik jeg ville skrevet om dette skulle være en sann, historisk beretning. Jeg bruker referanser til andre verk (både som finnes og ikke finnes), jeg refererer til brev og dagbøker, til folkeregistre, notater, filmer og utstillinger, alt som vanligvis ville understøttet sannheten i en sakprosafortelling (les mer om dette i mitt blogginnlegg her). Jeg refererer også hyppig til hendelser, gjenstander og personer som leseren vet eller mistenker at er sanne, som andre verdenskrig, Napoleon, Bibelen, skulpturen Venus fra Milo, Descartes og Gorbatsjov, oppfinnelsen av ketsjup, Diderots grandiose prosjekt med å skrive verdens første encyclopedi; på den måten plasserer jeg historien min inn i en ramme med sanne referansepunkter. Målet mitt er å skape tvil. For om disse referansepunktene er sanne, så er vel kanskje de mindre kjente tingene sanne? På den måten skaper jeg en spenning mellom det sanne og det usanne: Vi vet jo at verdenshistorien er full av utrolige historier som ennå ikke er blitt fortalt, så hvorfor skulle ikke mine historier være sanne? Jeg bruker et siste knep, og dette er svært journalistisk og også mye brukt av konspirasjonsteoretikere (som jeg vil anbefale alle å holde seg unna, med mindre de er interessert i deres fortellerteknikk). Det er veldig forførende og det handler om at man forteller at "det var slik det egentlig var!". Mennesker er sånn skrudd sammen at vi liker å tenke at hvis noe er enkelt, så skjuler det seg noe mye mer komplisert bak. Særlig kanskje i traumatiske og kaotiske situasjoner leter vi etter andre sannheter enn dem vi blir presentert for, for vi klarer ikke helt å ta inn over oss virkeligheten, de enkle fakta vi blir presentert for virker aldri som om de kan forklare nok. Tenk på hvordan vi gravde og gravde etter svar etter 22. juli, det ble aldri nok, ingen svar var gode nok. Sånn næres konspirasjonsteoretikere av vår angst for det helt meningsløst onde (som i tilfellet 9/11, som er gjenstand for en rekke sånne teorier). Men det er også sånn at journalister (en stand jeg en gang tilhørte) er fryktelig opptatt av å fortelle den "egentlige" historien. Sladderen sitter løst i kantina i avishusene, å avsløre er noe av det mest spennende vi vet. For min del er det en forførende fortellerteknikk som avslører det akkurat motsatte: Det finnes ingen egentlig historie om hvem vi er. Alle mennesker er mysterier med store hemmeligheter (også for oss selv), som aldri lar seg avdekke. Det er bare mulig å dokumentere de punktene og sporene vi har etterlatt oss, de små bevisene vi etterlater oss på et indre liv, og strekene vi trekker mellom disse punktene blir fortellingen om våre liv. Men det kunne like gjerne vært en annen fortelling.
Og det er her jeg kommer til det jeg kaller emosjonell sannhet. Det finnes mange fortellinger om Napoleon, for eksempel, og mange av "prikkene" i hans liv er dokumentert, derfor kan vi lage et ganske sammenfattende bilde av hans historie, og hva som binder prikkene sammen. De fleste mennesker er jo ikke så dokumentert som ham, men selv han kan det skrives utallige biografier om. Hvorfor det? Fordi det finnes flere måter å binde sammen punktene i livet hans på til en sammenhengende fortelling om et sjelsliv eller en emosjonell reise, eller hva man skal kalle det. Noen vil kjenne igjen det jeg skriver om her som postmoderne historieteori, blant annet forfektet av Haydn White. Les mer om ham også her.
Det Haydn White viser, er at ingen historier har kraft uten en emosjonell komponent, en sterk fortelling. Vi kan ikke liste opp en rekke fakta og regne med at noen tror på oss, eller i det hele tatt bryr seg. Verken sakprosa eller skjønnlitteratur kan bæres oppe av faktapunktene alene (i min skjønnlitteratur er dessuten mange av faktapunktene også oppdiktete - men slett ikke alle. Åh, det ligger mye research bak hver eneste side i boka mi). Faktisk er det sånn at den emosjonelle sannheten trumfer fakta, hvis vi må velge. Jeg skal gi et eksempel fra boka mi: i fortellingen Isfjellet kommer det fram at Titanic ikke sank på jomfruturen. Den sank faktisk aldri (og det kunne ha skjedd, for søsterskipene trafikkerte lenge etter at Titanic sank). Og det er meningen at du skal tro på at Titanic ikke synker - på en emosjonell måte, på samme måte som vi "tror" på Tarantino når han i Inglourious Basterds viser med største selvfølgelighet at Hitler ble drept under et attentat i en kinosal i 1943. Vi vet jo at det ikke er sant! Hvorfor tror vi på det likevel? Det er klart at all oppbygging til denne finalen er med på å øke troverdigheten. Jo flere detaljer og sanne påstander som leder fram til løgnen, jo bedre. Og det er klart at autoriteten i hvordan du framsetter en åpenbar løgn, er også viktig. Men likevel! Det er ikke nok! Det at vi tror på det beviser vårt ønske om å tro på enkelte ting: vi vil tro på dette - fordi mennesket er slave av sin fantasi, og elsker å få den pirret. Og noen åpenbare løgner har større kraft enn andre: Om jeg skrev en bok som fortalte om hvordan 22. juli 2011 i Oslo forløp som en helt vanlig dag, så ville vi ha ønsket å tro på det, mer enn noe annet. Vi ønsker alle at det forferdelige aldri skjedde.
Løgnen er knyttet til mange ting, men spesielt til følelseslivet. Vi ønsker ikke å lyve om noe uvesentlig (hvis noen spør oss lyver vi sjelden om at vi har drukket te i steden for kaffe), vi lyver alltid når noe er viktig, når noe står på spill. Vi lager historier når vi forsøker å forstå, selv om vi innerst inne vet at den flytende, forståelige, sammenhengende fortellingen ikke har noe med virkeligheten å gjøre, en virkelighet full av ikke-narrativitet, uforståelighet, brudd og meningsløshet.
Kontrafaktisk historieskriving (altså: bevisst løgnaktige historier) viser noe av dette, det gjør det tydelig at vi lyver av frykt. Vi lyver av lengsel. Vi lyver fordi verden skal se vakrere ut. Vi lyver for å gjøre oss selv vakre. Det er en sterk drift i mennesket. Og sånn sett vil den emosjonelle sannheten kunne trumfe den faktiske, både i sakprosa og i skjønnlitteratur: det forførende vakre kan overstråle det faktisk tørre, og den åpenbare løgnen kan kile mer enn det vi vet er sant.
Men hva er så humorens mørke hemmelighet? Hvorfor ler vi? Og hvorfor er humoren sannere enn noe annet, på tross av at den har en fordreid karakter? Jeg skriver humor som er basert på å beskrive mennesker som forsøker så hardt de kan å oppnå det vakre og gode i livet (særlig inspirert av Charles Dickens´ karakter Micawber - på bildet fra en utgave av David Copperfield fra 1912 - en evig optimist og drømmer, som går inn og ut av gjeldsfengsel), og går rett på trynet når de forsøker. Det er både vakkert og tragikomisk - og emosjonelt sant. Det er noe vi alle har opplevd en eller to ganger i livet, forhåpentligvis. Det er selve det menneskelige, å ønske så hardt, og feile så stort, det er både en sorg i det og rett og slett befriende komisk å se andre gjøre store gester og feile i forsøket: det er befriende å le av seg selv og sin egen misere. Hvis du ler av boka mi, ler du av deg selv, av meg, av alle du kjenner som du er glad i, og som har villet noe godt, men ikke klarte det. Og selv om, og kanskje mest fordi, du vet at det er sant, emosjonelt og smertefullt sant - ler du.
DET ØVERSTE BILDET: Guernica av Picasso fra 1937. Den emosjonelle og svært "ukorrekte" gjengitte sannheten om den spanske borgerkrigen trumfer fotografiske gjengivelser av bombeangrepet på byen Guernica og er blitt stående som et symbol på krigens redsler.
Fint at du la ut tankene dine for oss som ikke kunne gå på foredraget : )
SvarSlettOfte har jeg tenkt at noen sanne historier er så utrolige at de ikke vil være troverdige som tekster. Balansen mellom fiksjon og fakta er spennende, liker når forfattere har tatt seg tid til å skrive inn historiske referanser.
Forfattere har på en måte "licence to lie". Det viktigste er at tekster engasjerer nok til at vi "tror" på dem, altså at leseren lever seg inn i den verden som blir presentert mellom to permer.
Takk for at du skriver til meg, Anbjørg! Jeg vet ikke - noen sanne historier er for utrolige til å fungere i skjønnlitteratur? Ja, jeg kan være litt enig, men jeg tror likevel det kommer an på hvordan den blir fortalt. En veldig absurd, stor historie, kan fortelles lite, en liten historie kan fortelles stort, og vi vil tro på det...
SvarSlett