Redaksjonen er oppløst (i gledestårer)

Marta Norheim, NRKs absolutt mest markerte anmelder, og også en av mine favorittkritikere, har lest boka mi, og anmelder den metodisk grundig og punktvis - selvfølgelig! Som seg hør og bør når man anmelder et leksikon! Hun etterlyser også en revidering av leksikonet, men siden Redaksjonen er oppløst (i gledestårer), må nok en slik revidering la vente på seg.

Norheim liker humoren i boka og det gjør meg så glad, for jeg ønsker å være morsom, men med en ganske svart bunn: "Kjærleiken er ofte noko som treffer ein brått, og etter det sluttar fornufta å fungere; då spinn alt rundt det begjærte objektet og det ein måtte ha av livsprosjekt sporar av. Det er i alle fall regelen. Resultatet er at skjebnen og leksikonredaksjonen ler ironisk over alle blindgater, paradoks og misforståingar denne forvirrande krafta fører sakeslause personar inn i. Og lesaren ler med."

Les hele anmeldelsen hennes ved å klikke her!


Også Trønderavisa anmelder boka mi i dag, og gir den 5 på terningen. Det er jo helt utrolig gøy!

Helside i Dagbladet om leksikonet... og anmeldelse

Mandag 15. april kom det på trykk en helsides intervju om boka mi i Dagbladet, og de trykket en anmeldelse av boka mi også. Trykk her for å lese intervjuet, som ble veldig fint, og her for å lese anmeldelsen, som er veldig positiv!

Anmeldt i Dagens Næringsliv!

Dagens Næringsliv ble først ute til å anmelde boka mi! Det er utrolig flott bare at de ville anmelde den, tatt i betraktning at de på langt nær anmelder alt som kommer ut. Og Bjørn Gabrielsen er en viktig, erfaren og dyktig anmelder jeg har stor respekt for, så jeg var overlykkelig allerede der. Men han skriver så fint om boka! Tittelen på anmeldelsen er "Rett i binyrene" (jeg mener at kjærligheten ikke sitter i hjertet, men i binyrene, fordi der produseres kjønnshormonene og adrenalinet) og han skriver blant annet: "På en litt rørende og likefrem måte står allikevel «Leksikon om lengsel» som en hyllest til forelskelsen, kanskje særlig den ugjengjeldte. Det kan være ille for den som rammes av det, men det ligger en poesi også i de rare skjebnene til alle som lever videre etter at objektet for deres kjærlighet av en eller annen grunn er utenfor rekkevidde. Man skulle tro populærkulturen hadde skildret dette til døde, men her føles temaet som snodig upløyd mark."

Les hele anmeldelsen ved å klikke på bildet under:

Fire sider i Vinduet!

Jeg er så heldig at jeg har fått plass over hele fire sider i nye Vinduet! Dette er noe av det jeg og journalist Ellen Engelstad snakket om - les hele intervjuet i nye Vinduet, som er å finne i velassorterte bladkiosker nå! Eller les hele intervjuet ved å klikke her:

"Lengsel, kjærlighet og hele bøtteballetten av romantiske helter fra litteraturhistorien, det er et minefelt av det potensielt banale du beveger deg inn i?
Ja, da jeg begynte å skrive for lenge siden, trodde jeg at jeg ikke skulle skrive om kjærligheten, for jeg syntes det var banalt og tilhørte kioskromanene. Og jeg kan min kanon, alle de store forfatterne jeg beundrer har jo alt skrevet om kjærligheten, så da var det et lukket kapittel. Men så kom jeg over det, for kjærligheten er jo en så viktig drivkraft i livet, og det er strukturerende litterært, for det gjør at du får tydelige karakterer. Så jeg hvorfor skulle jeg heve meg over det? Hvorfor være så redd for det banale? Mange av historiene har banale poenger, men kommer dit ad kompliserte veier. Det er jo sånn at når vi kommer ned til grunnsteinen, det merket vi etter 22. juli for eksempel, så er det banale ting vi vil si, enkle ting, som ”jeg er glad i deg”.

Fortellingene er avsluttet og kunne stått for seg selv eller i en novellesamling. Hvorfor valgte du leksikonet som struktur?
De kunne ikke stått for seg selv, for romanen er sin egen begrunnelse: Mange av mine karakterer er inne i det vitenskapelige og forsøker å ordne livet gjennom plansjer, skjemaer og vitenskapen. Og min fortellerstemme, hun som skriver leksikonet, er på samme måte bundet av det vitenskapelige, organiserende og arkivariske. Så for å kunne fortelle sin egen historie er hun nødt til å fortelle alle de andre historiene, og det alfabetisk. Det er ikke en påklistret rekkefølge eller organisering, det er frykten for de store emosjonene som gjør at hun må lage et leksikon - det tørreste og mest autoritære som finnes - for å fortelle om det mest kaotiske og subjektive som finnes. Det er en kontrast jeg er ute etter.

Hvorfor har du valgt å bruke personer som har levd, som Diderot, og litterære figurer, som Romeo og Julie? Er det fordi mange av dem allerede er etablerte kjærlighetshistorier?
Nei, det er ikke det. Den første historien, den om Dante, er jo et fadermord, eller et forsøk på å frigjøre meg fra klisjeen om den opphøyde kvinnen besunget av en mann. Jeg forsøker å snu den klisjéen gjennom hele boka, til jeg tilslutt har snudd den helt. Den guddommelige komedien og Romeo og Julie selvfølgelig, og Goethes Werther, de er alle fortellinger som er en del av meg, og de er del av min måte å tenke kjærligheten på. Jeg var nødt til å revidere de historiene. Jeg ønsker ikke å være intertekstuell og postmoderne per se, det er ikke et mål for meg, men de figurene er en så viktig del av forståelsen av kjærligheten at jeg måtte ha dem med i leksikonet og vri dem rundt. Og så skriver jeg fra et sakprosaståsted, jeg jobber med sakprosa hver dag i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening; det er så mange ukjente historier, så mange utrolige historier og jeg skriver kontrafaktisk historie, for jeg synes det er så innmari gøy å tenkte på hva som kunne ha skjedd. En av mine inspirasjonskilder er Bill Bryson og hans At Home, som handler om de hverdagslige tingene vi har som vi ikke legger merke til. For å lyve sånn som jeg gjør, og skrive så kontrafaktisk som jeg gjør, så har jeg måttet kunne historien veldig godt. Jeg er idéhistoriker og jeg kan det jeg lyver om, svært mange historier er inspirert av virkelige hendelser og personer."