Hvorfor jeg blir sinna av frihet.

Jeg blir jo ikke sinna av frihet, men av boka Freedom av Jonathan Franzen. Men jeg fortsetter å lese den, kanskje fordi jeg blir sinna og vil finne ut hvorfor? Hvorfor blir jeg sinna av at han beskriver middelklassemennesker som ikke klarer å heve seg over sin dysfunksjonelle bakgrunn? Jeg vet ikke, men jeg innbiller meg at det er fordi det er så selvsagt for meg: Jada (sukk), vi er alle mentalt forkrøplede og ofre for verdens stadig mer intrikate ondskap, vi er produkter av årtusener med feilslått barneoppdragelse, krig, nedbrytende sykdommer, vi er resultat av en milliontall dårlige beslutninger og er i ferd med å reprodusere dem i en litt ny form. Men: Det er ikke interessant! Jeg trenger ikke å lese om det i skjønnlitteraturen - å lese om typiske, dysfunksjonelle mennesker fra middelklassen har jeg sakprosa og statistikk til! Mennesket blir så lite i Franzens bok, og jeg vet jo at det er større enn det, det er mye større: Vi er ikke typiske! Vi er ikke forutsigelige! Vi er ikke bare resultat av vår dysfunksjonelle bakgrunn! For noen ganger bryter vi ut av mønsteret, noen ganger gjør vi overraskende ting. Om det er overraskende ondt eller godt, det er jo egentlig ikke så viktig, men for meg er det slik at Franzen beskriver statistiske mennesker, mennesker som beveger seg rundt i midten av statistikken og er typiske og ganske småekle, og jeg syns ikke det er litteratur, rett og slett. Det spesielle med litteratur er at det kan vise mennesket i all dets utypiskhet, i all dets motbydelige, fantastiske individualitet! Kanskje Franzen egentlig ønsker å skape dette sinnet hos meg, men jeg klarer ikke helt å skjønne at det er det han skal fram til og at dette sinnet kan ha noen funksjon utover at jeg ønsker veldig sterkt å skrive noe bedre enn dette.