Hvorfor jeg blir sinna av frihet.

Jeg blir jo ikke sinna av frihet, men av boka Freedom av Jonathan Franzen. Men jeg fortsetter å lese den, kanskje fordi jeg blir sinna og vil finne ut hvorfor? Hvorfor blir jeg sinna av at han beskriver middelklassemennesker som ikke klarer å heve seg over sin dysfunksjonelle bakgrunn? Jeg vet ikke, men jeg innbiller meg at det er fordi det er så selvsagt for meg: Jada (sukk), vi er alle mentalt forkrøplede og ofre for verdens stadig mer intrikate ondskap, vi er produkter av årtusener med feilslått barneoppdragelse, krig, nedbrytende sykdommer, vi er resultat av en milliontall dårlige beslutninger og er i ferd med å reprodusere dem i en litt ny form. Men: Det er ikke interessant! Jeg trenger ikke å lese om det i skjønnlitteraturen - å lese om typiske, dysfunksjonelle mennesker fra middelklassen har jeg sakprosa og statistikk til! Mennesket blir så lite i Franzens bok, og jeg vet jo at det er større enn det, det er mye større: Vi er ikke typiske! Vi er ikke forutsigelige! Vi er ikke bare resultat av vår dysfunksjonelle bakgrunn! For noen ganger bryter vi ut av mønsteret, noen ganger gjør vi overraskende ting. Om det er overraskende ondt eller godt, det er jo egentlig ikke så viktig, men for meg er det slik at Franzen beskriver statistiske mennesker, mennesker som beveger seg rundt i midten av statistikken og er typiske og ganske småekle, og jeg syns ikke det er litteratur, rett og slett. Det spesielle med litteratur er at det kan vise mennesket i all dets utypiskhet, i all dets motbydelige, fantastiske individualitet! Kanskje Franzen egentlig ønsker å skape dette sinnet hos meg, men jeg klarer ikke helt å skjønne at det er det han skal fram til og at dette sinnet kan ha noen funksjon utover at jeg ønsker veldig sterkt å skrive noe bedre enn dette.

Hvorfor er det ikke flere romaner om kjærligheten?

Hilde Østby skriver om kjærligheten i debutromanen 'Leksikon om lengsel'.

Foto: Tiden forlag

Kjærlighetsromaner blir ikke sett på som ordentlig litteratur, mener Hilde Østby, som debuterer som forfatter med romanen «Leksikon om lengsel», som kommer ut i april.

Foto: Maria Bergren

NRK.no lurte på hvorfor det ikke finnes flere romaner om kjærligheten i norsk litteratur. Her er det jeg svarte (les hele saken ved å gå inn her):

Mistet nesten troen

Hilde Østby ville skrive boken «Leksikon om lengsel» fordi hun selv følte at hun holdt på å miste troen på kjærligheten.
– Jeg oppdaget at idet jeg mistet den troen, som moderne ateist – så hadde jeg ikke lenger noen ting å tro på. Kjærligheten er en så sterk kraft som knytter oss til andre mennesker.
Samtidig ble Østby fascinert over en del ting som hun mener vi har tatt for gitt, og som er blitt klisjeer for oss.
– Hva i all verden er egentlig kjærlighet ved første blikk? Er det sjeler som møtes, eller er det bare en fysisk/kjemisk reaksjon? Og hvorfor er det i det hele tatt sånn at når man blir forelska, blir man det både helt fysisk, for man vil jo ha sex med den andre, men man blir også veldig inspirert, fylt av store tanker og opphøyde følelser.
– De to tingene –sex og poesi – passer ikke nødvendigvis sammen, de spenner ofte bein på hverandre. Det er et paradoks med både komiske og tragiske konsekvenser. Så det skriver jeg mye om, sier Hilde Østby.
Hennes roman «Leksikon om lengsel» handler om en kvinne som vil skrive et encyklopedisk verk som beviser at kjærlighet ved første blikk finnes. Samtidig skildres flere av verdenshistoriens største kjærlighetshelter, og du får vite fortellerens egne bertraktninger om kjærligheten.

Kjærlighet – ikke mørkt og trist nok

Hva tror du det kommer at det finnes forholdsvis få kjente norske kjærlighetsromaner?
– Selv følte jeg meg litt skamfull da jeg begynte å skrive om kjærligheten, for det skal man jo ikke, det er liksom ikke "ordentlig" litteratur – det er kioskroman. Men noen av de flotteste verkene i litteraturhistorien handler om kjærligheten. Kanskje det er det også: At Goethe og Dante og Shakespeare allerede har skrevet om det? Det er store menn å gå opp mot.
Hilde Østby tror rett og slett det er litt skummelt å skrive om disse følelsene.
– Vi skal være nedpå. Vi skal gjerne skrive om noe mørkt og trist og gjerne ensomt, og kjærligheten er motsatt: Kjærligheten er tilsynelatende litt enkel og altfor utadvendt – noe jeg tror er grunnen til at mange norske forfattere har overlatt kjærligheten til kioskromanforfatterne. Men etter min mening er det i kjærligheten vi er mest oss selv, størst og minst, mest smålige og mest fantastiske, morsomst og tristest.
Hun mener også at ingen ting er så ensomt som kjærlighet som ikke blir gjengjeldt.
– Jeg tror kanskje det store i kjærligheten går litt på tvers av det typisk norske. Det skal helst være forfinet melankolsk og introvert og usagt og mellom linjene for å være såkalt "stor litteratur".
Norske kjærlighetsromaner fra samtiden, for eksempel Trude Marsteins «Ingen ting å angre på» og «Hjem til meg» inneholder mye dramatikk, som utroskap. Dette alvoret går også igjen hos stort sett alle debutantene på norske forlag i vår.

• Lenke: Her er vårens bokdebutanter!

Østby tror dette alvoret som preger norsk litteratur er så mye tilstede fordi litteraturen helst skal være problemorientert og smertefull for å være god.
– Jeg tror jeg selv skriver om både vanskelige og stygge ting ved kjærligheten, men til syvende og sist ville jeg så gjerne hylle alle de vakreste tingene i livet jeg vet om: Kunst, mat, sex, eventyrlige reiser og fantastiske steder, oppdagelser og oppfinnelser – og ikke minst alle de som har lengtet så det verket og ikke fått den de lengtet etter, og som oppdaget noe helt annet på veien, sier Hilde Østby.