Det var en venn av meg som satt overfor meg, og hun hadde fått lese boka mi (som ennå ikke har kommet ut). Og hun syntes den var en feministisk bok, og hun var ikke den første av mine venner som syntes det. Men jeg har jo ikke villet skrive en feministisk bok! Jeg er humanist! argumenterte jeg overrasket. Jo, men likevel. De sterke kvinneskikkelsene, humoren... det er feministisk!
Blir man feminist av å være humanist? Hva er feministisk litteratur? La meg forsøke å kveile inn dette repet og se hvor det fører meg. Jeg leser nesten bare mannlige forfattere, og lenge virket det umulig for meg å skildre kvinner i det hele tatt, jeg følte meg mer hjemme i en hovedperson som var mann, for det er "normalen" i litteraturen, men dette var først og fremst et problem for meg, at jeg ikke klarte å skrive genuint og ekte som "meg selv" i den grad noe genuint selv lar seg formidle, da (men å kopiere andres mannlige figurer er jo i hvert fall ikke spesielt genuint). Og feminist: Jeg føler meg ikke helt hjemme i noen grupper - altså grupper som på en eller annen måte marsjerer i takt for eller mot noe, og jeg misliker sterkt litteratur som hever fanen for noe som helst. Jeg hadde en kort karriere som demonstrant på slutten av 80-tallet, da Blitz-huset var skikkelig pønka og alltid i kamp mot "snuten". Det stoppet den gangen jeg som 15-åring gikk i en demonstrasjon og ikke var sikker på om de ropte "stopp PLO!" eller "støtt PLO!" (jeg visste mye mer om Odysseen enn jeg visste om PLO). Jeg ropte "støtt!" og "stopp!" annen hver gang, og etter det var det slutt på utagerende demonstrering for min del (fakkel- og rosetog unntatt). Jeg mener bestemt at kvinner skal tjene like mye som menn, at vi skal respekteres på linje med menn, at vi skal få makt og tillit på samme måte som menn, at vi skal slippe å frykte å bli slått, mishandlet psykisk eller fysisk eller voldtas og drepes av de mennene vi slipper inn i livene våre, at de... ja, sukk - jeg mener vi. Ja, du skjønner, jeg klarer ikke helt å være en del av dette vi-et, eller noe vi, for den saks skyld. Jeg er humanist. Jeg vil at alle skal kunne utfolde sin individualitet i alle retninger, så lenge det ikke skader noen andre. Det innebærer at kvinner også skal kunne det, så selvsagt som det. Det betyr også at strukturene i samfunnet må legge til rette for det. Men jeg kan ikke nok om politikk til å endre strukturene. Jeg kan bare herske over meg selv.
Litteraturfestivalen på Lillehammer har som årets tema "ansvar". Jeg tenker at akkurat den boksen ville jeg ikke kunne krysse av i - for når det kommer til litteratur, tror jeg ikke den har noe ansvar overfor noe annet enn skjønnlitteraturen, og der skjønnlitteraturen utviser såkalt samfunnsansvar, blir det veldig dårlig litteratur (Coetzees bok Vanære er fantastisk, full av spørsmål og er uten tydelige svar, mens Elizabeth Costello av samme forfatter er etter min mening tilsvarende insisterende angående dyrerettigheter, vegetarianisme og klima, og den siste er sikkert en bok som tar mer samfunnsansvar, men som er desto dårligere litteratur, med alle sine svar). Sakprosa kan være dypt politisk. Men jeg syns skjønnlitteraturen har et ansvar for å gi håp, på det meste. Bare det. Og håpet kan være så ørlite som at det å inviteres inn i verdenen til en intelligent forfatter, å forstå verden litt på nytt, det gir håp. Selv erkemisantropen Céline gir meg håp.
Mine forbilder, de store humanistene Dickens og Shakespeare, skildrer både kvinner og menn i et enormt mangfold av karakterer, jeg tror at de bare liker å betrakte mennesker i all deres merkverdighet! Det er det som gjør at det de skriver er så fantastisk for meg.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar