onsdag 13. mars 2013

Feminist og forfatter..!?


- Syns du at jeg skriver feministisk, sier du? Hmmm. Jeg har ikke tenkt på det, faktisk!

Det var en venn av meg som satt overfor meg, og hun hadde fått lese boka mi (som ennå ikke har kommet ut). Og hun syntes den var en feministisk bok, og hun var ikke den første av mine venner som syntes det. Men jeg har jo ikke villet skrive en feministisk bok! Jeg er humanist! argumenterte jeg overrasket. Jo, men likevel. De sterke kvinneskikkelsene, humoren... det er feministisk!

Blir man feminist av å være humanist? Hva er feministisk litteratur? La meg forsøke å kveile inn dette repet og se hvor det fører meg. Jeg leser nesten bare mannlige forfattere, og lenge virket det umulig for meg å skildre kvinner i det hele tatt, jeg følte meg mer hjemme i en hovedperson som var mann, for det er "normalen" i litteraturen, men dette var først og fremst et problem for meg, at jeg ikke klarte å skrive genuint og ekte som "meg selv" i den grad noe genuint selv lar seg formidle, da (men å kopiere andres mannlige figurer er jo i hvert fall ikke spesielt genuint). Og feminist: Jeg føler meg ikke helt hjemme i noen grupper - altså grupper som på en eller annen måte marsjerer i takt for eller mot noe, og jeg misliker sterkt litteratur som hever fanen for noe som helst. Jeg hadde en kort karriere som demonstrant på slutten av 80-tallet, da Blitz-huset var skikkelig pønka og alltid i kamp mot "snuten". Det stoppet den gangen jeg som 15-åring gikk i en demonstrasjon og ikke var sikker på om de ropte "stopp PLO!" eller "støtt PLO!" (jeg visste mye mer om Odysseen enn jeg visste om PLO). Jeg ropte "støtt!" og "stopp!" annen hver gang, og etter det var det slutt på utagerende demonstrering for min del (fakkel- og rosetog unntatt). Jeg mener bestemt at kvinner skal tjene like mye som menn, at vi skal respekteres på linje med menn, at vi skal få makt og tillit på samme måte som menn, at vi skal slippe å frykte å bli slått, mishandlet psykisk eller fysisk eller voldtas og drepes av de mennene vi slipper inn i livene våre, at de... ja, sukk - jeg mener vi. Ja, du skjønner, jeg klarer ikke helt å være en del av dette vi-et, eller noe vi, for den saks skyld. Jeg er humanist. Jeg vil at alle skal kunne utfolde sin individualitet i alle retninger, så lenge det ikke skader noen andre. Det innebærer at kvinner også skal kunne det, så selvsagt som det. Det betyr også at strukturene i samfunnet må legge til rette for det. Men jeg kan ikke nok om politikk til å endre strukturene. Jeg kan bare herske over meg selv.

Litteraturfestivalen på Lillehammer har som årets tema "ansvar". Jeg tenker at akkurat den boksen ville jeg ikke kunne krysse av i - for når det kommer til litteratur, tror jeg ikke den har noe ansvar overfor noe annet enn skjønnlitteraturen, og der skjønnlitteraturen utviser såkalt samfunnsansvar, blir det veldig dårlig litteratur (Coetzees bok Vanære er fantastisk, full av spørsmål og er uten tydelige svar, mens Elizabeth Costello av samme forfatter er etter min mening tilsvarende insisterende angående dyrerettigheter, vegetarianisme og klima, og den siste er sikkert en bok som tar mer samfunnsansvar, men som er desto dårligere litteratur, med alle sine svar). Sakprosa kan være dypt politisk. Men jeg syns skjønnlitteraturen har et ansvar for å gi håp, på det meste. Bare det. Og håpet kan være så ørlite som at det å inviteres inn i verdenen til en intelligent forfatter, å forstå verden litt på nytt, det gir håp. Selv erkemisantropen Céline gir meg håp.

Mine forbilder, de store humanistene Dickens og Shakespeare, skildrer både kvinner og menn i et enormt mangfold av karakterer, jeg tror at de bare liker å betrakte mennesker i all deres merkverdighet! Det er det som gjør at det de skriver er så fantastisk for meg.

Og jeg... Jeg skriver (forhåpentligvis) morsomme og sterke kvinneskikkelser fordi... det er gøy! Befriende! Annerledes! Noe annet enn jeg noen sinne har lest, og det er derfor jeg gidder å skrive, for å skrive noe annerledes, jeg ville jo skrive min favorittbok! Jeg tenker at det er et stort, ubrukt potensiale av kvinnefigurer å ta av for forfattere. Se bare på Lisbeth Salander (spilt av Noomi Rapace, bildet øverst), en tidligere helt ukjent kvinnefigur, hun er både rasende sterk og kunnskapsrik og nerdete, full av overlevelsesevne og sårbarhet. For en fantastisk litterær konstruksjon hun er! Det var befriende for meg da jeg skjønte hvordan jeg skulle skrive om kvinner - for jeg kunne faktisk bare være meg selv, selvfølgelig forvridd og fordreid - men levende, individuell! Ikke en typisk rødmebevrende Victoria eller religiøst opphøyd Beatrice eller giftgulpende Madame Bovary (bildet nederst, med fantastiske Isabelle Huppert i rollen), men en ganske nerdete og merkelig, til tider rasende, til tider så ekstremt lengtende, så motvillig mot å bli et offer eller objekt, så opptatt av å oppdage og erobre verden, at det kanskje kan framstå som feministisk. Men det er bare meg, altså, og det er bare det at det er utrolig gøy å skrive om nytende, tenkende, smarte, selvstendige og rasende kvinner! Men det er kanskje det, da: Å skildre mennesket i all dets individualitet og mangfold, på tvers av stereotyper og bokser, det er kanskje det som er ansvaret man har overfor skjønnlitteraturen-  og på den måten, fordi så mange færre kvinner enn menn er blitt skildret i sin mangfoldighet, kan det framstå feministisk når man gjør det, og i såfall og på den måten er jeg gjerne en feministisk forfatter. Men dette går ut til alle som skriver, med fare for å høres ut som om jeg lager et credo eller et pålegg (noe jeg hater og ikke ville drømme om å gjøre): å skrive ikke-stereotype kvinner, det er jo absolutt ikke en plikt eller et politisk program, men en mulighet!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar