Da må jeg vel bestille time hos tatovøren... Terningkast seks i VG!

Da jeg trodde at det var slutt med anmeldelser, viste det seg at VG hadde spart et stk terningkast seks til meg! Da er det egentlig bare Morgenbladet og Nationen av hovedstadspressen som ikke har anmeldt boka, og jeg tror jeg kan telle 18 positive anmeldelser over hele fjøla. Nå kan man sikkert si noe kvasiintellektuelt sludder om at terning er jo tilfeldighetenes, ikke den opplyste kritikkens symbol, men det gidder jeg ikke, for jeg ble så utrolig glad for denne sekseren og kritikken i VG! Jeg måtte rett og slett felle en liten tåre, for kritikeren hadde skjønt boka mi og lest den godt (den avsluttende refleksjonen er en nydelig observasjon) og jeg kan bare håpe at mange oppdager boka nå. Ingen ting ville glede meg mer!

Fakta, emosjonell sannhet og humorens mørke hemmelighet

Hvorfor tror vi på noe? Hvordan kan litteratur skape illusjonen av noe sant, når det tross alt er snakk om bokstaver på papir, og ikke fysisk gjengivelse av sannheten, altså siden vi ikke kan gjøre som i Borges' novelle om nitidige kartografer som i nøyaktighetens navn gjenskapte landskapet de skulle landmåte i 1:1-versjon (altså slik at kartet og terrenget var identisk)? Hvorfor tror vi på en åpenbar løgn? Og hva er egentlig likheten mellom sakprosa og skjønnlitteratur? Og til slutt: Hva er humorens mørke hemmelighet?

Dette var noen av spørsmålene jeg ville svare på da jeg holdt foredrag på HiOAs arrangement Lunsjpåfyll, som jeg besøkte fredag 31. mai. Jeg skriver bloggversjonen av foredraget jeg holdt her, for jeg syns kanskje spørsmålet om sannhet og løgn i sakprosa og skjønnlitteratur er et av det mest spennende jeg vet om.

Den enkle løsningen på spørsmålet om sannhet i skjønnlitteratur er å forsøke å gjøre den så lik sakprosa som mulig. Så for å bygge en tilsynelatende sakprosa-saklig sannhet i fortellingene mine bruker jeg noen "triks" fra sakprosa, altså slik jeg ville skrevet om dette skulle være en sann, historisk beretning. Jeg bruker referanser til andre verk (både som finnes og ikke finnes), jeg refererer til brev og dagbøker, til folkeregistre, notater, filmer og utstillinger, alt som vanligvis ville understøttet sannheten i en sakprosafortelling (les mer om dette i mitt blogginnlegg her). Jeg refererer også hyppig til hendelser, gjenstander og personer som leseren vet eller mistenker at er sanne, som andre verdenskrig, Napoleon, Bibelen, skulpturen Venus fra Milo, Descartes og Gorbatsjov, oppfinnelsen av ketsjup, Diderots grandiose prosjekt med å skrive verdens første encyclopedi; på den måten plasserer jeg historien min inn i en ramme med sanne referansepunkter. Målet mitt er å skape tvil. For om disse referansepunktene er sanne, så er vel kanskje de mindre kjente tingene sanne? På den måten skaper jeg en spenning mellom det sanne og det usanne: Vi vet jo at verdenshistorien er full av utrolige historier som ennå ikke er blitt fortalt, så hvorfor skulle ikke mine historier være sanne? Jeg bruker et siste knep, og dette er svært journalistisk og også mye brukt av konspirasjonsteoretikere (som jeg vil anbefale alle å holde seg unna, med mindre de er interessert i deres fortellerteknikk). Det er veldig forførende og det handler om at man forteller at "det var slik det egentlig var!". Mennesker er sånn skrudd sammen at vi liker å tenke at hvis noe er enkelt, så skjuler det seg noe mye mer komplisert bak. Særlig kanskje i traumatiske og kaotiske situasjoner leter vi etter andre sannheter enn dem vi blir presentert for, for vi klarer ikke helt å ta inn over oss virkeligheten, de enkle fakta vi blir presentert for virker aldri som om de kan forklare nok. Tenk på hvordan vi gravde og gravde etter svar etter 22. juli, det ble aldri nok, ingen svar var gode nok. Sånn næres konspirasjonsteoretikere av vår angst for det helt meningsløst onde (som i tilfellet 9/11, som er gjenstand for en rekke sånne teorier). Men det er også sånn at journalister (en stand jeg en gang tilhørte) er fryktelig opptatt av å fortelle den "egentlige" historien. Sladderen sitter løst i kantina i avishusene, å avsløre er noe av det mest spennende vi vet. For min del er det en forførende fortellerteknikk som avslører det akkurat motsatte: Det finnes ingen egentlig historie om hvem vi er. Alle mennesker er mysterier med store hemmeligheter (også for oss selv), som aldri lar seg avdekke. Det er bare mulig å dokumentere de punktene og sporene vi har etterlatt oss, de små bevisene vi etterlater oss på et indre liv, og strekene vi trekker mellom disse punktene blir fortellingen om våre liv. Men det kunne like gjerne vært en annen fortelling.

Og det er her jeg kommer til det jeg kaller emosjonell sannhet. Det finnes mange fortellinger om Napoleon, for eksempel, og mange av "prikkene" i hans liv er dokumentert, derfor kan vi lage et ganske sammenfattende bilde av hans historie, og hva som binder prikkene sammen. De fleste mennesker er jo ikke så dokumentert som ham, men selv han kan det skrives utallige biografier om. Hvorfor det? Fordi det finnes flere måter å binde sammen punktene i livet hans på til en sammenhengende fortelling om et sjelsliv eller en emosjonell reise, eller hva man skal kalle det. Noen vil kjenne igjen det jeg skriver om her som postmoderne historieteori, blant annet forfektet av Haydn White. Les mer om ham også her.

Det Haydn White viser, er at ingen historier har kraft uten en emosjonell komponent, en sterk fortelling. Vi kan ikke liste opp en rekke fakta og regne med at noen tror på oss, eller i det hele tatt bryr seg. Verken sakprosa eller skjønnlitteratur kan bæres oppe av faktapunktene alene (i min skjønnlitteratur er dessuten mange av faktapunktene også oppdiktete - men slett ikke alle. Åh, det ligger mye research bak hver eneste side i boka mi). Faktisk er det sånn at den emosjonelle sannheten trumfer fakta, hvis vi må velge. Jeg skal gi et eksempel fra boka mi: i fortellingen Isfjellet kommer det fram at Titanic ikke sank på jomfruturen. Den sank faktisk aldri (og det kunne ha skjedd, for søsterskipene trafikkerte lenge etter at Titanic sank). Og det er meningen at du skal tro på at Titanic ikke synker - på en emosjonell måte, på samme måte som vi "tror" på Tarantino når han i Inglourious Basterds viser med største selvfølgelighet at Hitler ble drept under et attentat i en kinosal i 1943. Vi vet jo at det ikke er sant! Hvorfor tror vi på det likevel? Det er klart at all oppbygging til denne finalen er med på å øke troverdigheten. Jo flere detaljer og sanne påstander som leder fram til løgnen, jo bedre. Og det er klart at autoriteten i hvordan du framsetter en åpenbar løgn, er også viktig. Men likevel! Det er ikke nok! Det at vi tror på det beviser vårt ønske om å tro på enkelte ting: vi vil tro på dette - fordi mennesket er slave av sin fantasi, og elsker å få den pirret. Og noen åpenbare løgner har større kraft enn andre: Om jeg skrev en bok som fortalte om hvordan 22. juli 2011 i Oslo forløp som en helt vanlig dag, så ville vi ha ønsket å tro på det, mer enn noe annet. Vi ønsker alle at det forferdelige aldri skjedde.
Løgnen er knyttet til mange ting, men spesielt til følelseslivet. Vi ønsker ikke å lyve om noe uvesentlig (hvis noen spør oss lyver vi sjelden om at vi har drukket te i steden for kaffe), vi lyver alltid når noe er viktig, når noe står på spill. Vi lager historier når vi forsøker å forstå, selv om vi innerst inne vet at den flytende, forståelige, sammenhengende fortellingen ikke har noe med virkeligheten å gjøre, en virkelighet full av ikke-narrativitet, uforståelighet, brudd og meningsløshet.

Kontrafaktisk historieskriving (altså: bevisst løgnaktige historier) viser noe av dette, det gjør det tydelig at vi lyver av frykt. Vi lyver av lengsel. Vi lyver fordi verden skal se vakrere ut. Vi lyver for å gjøre oss selv vakre. Det er en sterk drift i mennesket. Og sånn sett vil den emosjonelle sannheten kunne trumfe den faktiske, både i sakprosa og i skjønnlitteratur: det forførende vakre kan overstråle det faktisk tørre, og den åpenbare løgnen kan kile mer enn det vi vet er sant.

Men hva er så humorens mørke hemmelighet? Hvorfor ler vi? Og hvorfor er humoren sannere enn noe annet, på tross av at den har en fordreid karakter? Jeg skriver humor som er basert på å beskrive mennesker som forsøker så hardt de kan å oppnå det vakre og gode i livet (særlig inspirert av Charles Dickens´ karakter Micawber - på bildet fra en utgave av David Copperfield fra 1912 - en evig optimist og drømmer, som går inn og ut av gjeldsfengsel), og går rett på trynet når de forsøker. Det er både vakkert og tragikomisk - og emosjonelt sant. Det er noe vi alle har opplevd en eller to ganger i livet, forhåpentligvis. Det er selve det menneskelige, å ønske så hardt, og feile så stort, det er både en sorg i det og rett og slett befriende komisk å se andre gjøre store gester og feile i forsøket: det er befriende å le av seg selv og sin egen misere. Hvis du ler av boka mi, ler du av deg selv, av meg, av alle du kjenner som du er glad i, og som har villet noe godt, men ikke klarte det. Og selv om, og kanskje mest fordi, du vet at det er sant, emosjonelt og smertefullt sant - ler du.


DET ØVERSTE BILDET: Guernica av Picasso fra 1937. Den emosjonelle og svært "ukorrekte" gjengitte sannheten om den spanske borgerkrigen trumfer fotografiske gjengivelser av bombeangrepet på byen Guernica og er blitt stående som et symbol på krigens redsler.

... Og anmeldelsene bare strømmet på!

Her ble det stille, inne på bloggen min. Kanskje fordi jeg ble helt overveldet av alt som skjedde med boka? Jeg fikk så mange positive anmeldelser at jeg ikke visste hvilket bein jeg skulle stå på. Men jeg kan jo poste dem her, så er de samlet på ett sted.

I Klassekampen gikk det slik, da Silje Bekeng anmeldte boka mi, hvor anmeldelsen starter med ordet "gnistrende" (klikk på bildene for å få dem opp store og lesbare. Og beklager at jeg ikke har lenker til disse anmeldelsene, men de ligger ikke på nett, bare på den lukkede søketjenesten Retriever):

Jeg fikk 6 på terningen i Haugesunds Avis, les hele anmeldelsen ved å klikke her! Aftenposten skrev at boka mi er kompleks, har "internasjonalt potensial" og Dag og Tid skriver "burlesk og særegen debut". Jeg blir anbefalt av Elle og Tara magasin, Dagsavisen roser boka for å lyve med presisjon, og kritiker Thea Urdal skriver at jeg skriver med sjarm og patos, les hele anmeldelsen ved å klikke her.

I Stavanger Aftenblad kommer jeg veldig heldig ut og prosjektet mitt blir kalt modig, Hamar Arbeiderblad skriver at boka mi er underholdende, og Bergens Tidende, ved den etablerte kritikeren Anne Schäffer, er begeistret og skriver "Slik dissekerer Liv Vestby de store historiene, og dikter til, eller trekker fra. Rammefortellingen knytter fiksjon og fakta (som også er fiksjon) nydelig sammen. Dette er dikterisk frihet, iblandet mye kunnskap, friske spark og burlesk humor. Jeg har stor tro på Hilde Østbys forfatterskap – selv om hun juger så det renner."

Her er hele denne anmeldelsen:

Også noen bloggere har kastet seg over boka mi, @Bokdama Anette Garpestad kaller den fantasifull, leken, morsom, rå og godt skrevet og anbefaler den på bloggen sin, klikk her

Hvis du vil lese hva Nora Nordskar Hoel, som skriver bloggen Kassiopeias bøker, syns om boka mi, kan du klikke her! Jeg kan røpe at hun liker boka veldig godt, hurra! 

Men nå skal jeg ikke underslå at jeg har fått ÉN - altså 1 - dårlig kritikk. Jeg taklet det ikke så veldig godt, kan jeg avsløre - jeg kvernet og kvernet en hel helg på hva denne unge kritikeren egentlig mente, hvordan han kunne skrive det han gjorde i Natt&Dag! Grrrrr! Også Natt&Dag da, hvor jeg selv har vært kritiker en gang i tiden! Er det noen som er på nett med Natt&Dags litteraturspalte, så er det jo meg! Etter at jeg hadde lagt fra meg ideen om å oppsøke denne kritikeren for selv å fortelle ham hva boka egentlig handler om, og at ja, jeg skriver klisjeer, men jeg leker med klisjeer, skjønner du ikke det?, vurderte jeg å skrive et brev. Så kom jeg fram til at man kan ikke bli likt av alle. Jeg får bare tåle det! Livet består av å tåle. Boka mi handler om å tåle, om å ikke få, om å tape, og sånn sett burde jeg fått mange flere negative omtaler, slik at jeg kunne lære meg mer om å tåle, om å ikke få, om å ikke bli forstått. Så i rettferdighetens navn og fylt av en følelse jeg kjenner igjen fra da jeg skrev boka og levde meg inn i skjebnen til for eksempel bibliotekaren, som gjemmer dårlige kjærlighetsdikt i bøkene han har ansvar for i et fåfengt forsøk på å en gang nå fram til henne han ble forelska i ved første blikk, poster jeg herved anmeldelsen til Kristian Wikborg Wiese her! Veldig flaks at jeg ikke fikk mange sånne anmeldelser, for da hadde jeg eksplodert, eller gått i yoga-eksil for å "puste meg gjennom det", hehehehe. Eller kanskje jeg hadde lært enda mer om å tåle, og lengte... Men jeg koketterer. Jeg liker ikke å bli misforstått, så jeg skjønner godt utgangspunktet for Erlend Loes bok Vareopptelling, om en kvinnelig poet som koker sammen en hevn over anmelderne.

Redaksjonen er oppløst (i gledestårer)

Marta Norheim, NRKs absolutt mest markerte anmelder, og også en av mine favorittkritikere, har lest boka mi, og anmelder den metodisk grundig og punktvis - selvfølgelig! Som seg hør og bør når man anmelder et leksikon! Hun etterlyser også en revidering av leksikonet, men siden Redaksjonen er oppløst (i gledestårer), må nok en slik revidering la vente på seg.

Norheim liker humoren i boka og det gjør meg så glad, for jeg ønsker å være morsom, men med en ganske svart bunn: "Kjærleiken er ofte noko som treffer ein brått, og etter det sluttar fornufta å fungere; då spinn alt rundt det begjærte objektet og det ein måtte ha av livsprosjekt sporar av. Det er i alle fall regelen. Resultatet er at skjebnen og leksikonredaksjonen ler ironisk over alle blindgater, paradoks og misforståingar denne forvirrande krafta fører sakeslause personar inn i. Og lesaren ler med."

Les hele anmeldelsen hennes ved å klikke her!


Også Trønderavisa anmelder boka mi i dag, og gir den 5 på terningen. Det er jo helt utrolig gøy!

Helside i Dagbladet om leksikonet... og anmeldelse

Mandag 15. april kom det på trykk en helsides intervju om boka mi i Dagbladet, og de trykket en anmeldelse av boka mi også. Trykk her for å lese intervjuet, som ble veldig fint, og her for å lese anmeldelsen, som er veldig positiv!

Anmeldt i Dagens Næringsliv!

Dagens Næringsliv ble først ute til å anmelde boka mi! Det er utrolig flott bare at de ville anmelde den, tatt i betraktning at de på langt nær anmelder alt som kommer ut. Og Bjørn Gabrielsen er en viktig, erfaren og dyktig anmelder jeg har stor respekt for, så jeg var overlykkelig allerede der. Men han skriver så fint om boka! Tittelen på anmeldelsen er "Rett i binyrene" (jeg mener at kjærligheten ikke sitter i hjertet, men i binyrene, fordi der produseres kjønnshormonene og adrenalinet) og han skriver blant annet: "På en litt rørende og likefrem måte står allikevel «Leksikon om lengsel» som en hyllest til forelskelsen, kanskje særlig den ugjengjeldte. Det kan være ille for den som rammes av det, men det ligger en poesi også i de rare skjebnene til alle som lever videre etter at objektet for deres kjærlighet av en eller annen grunn er utenfor rekkevidde. Man skulle tro populærkulturen hadde skildret dette til døde, men her føles temaet som snodig upløyd mark."

Les hele anmeldelsen ved å klikke på bildet under:

Fire sider i Vinduet!

Jeg er så heldig at jeg har fått plass over hele fire sider i nye Vinduet! Dette er noe av det jeg og journalist Ellen Engelstad snakket om - les hele intervjuet i nye Vinduet, som er å finne i velassorterte bladkiosker nå! Eller les hele intervjuet ved å klikke her:

"Lengsel, kjærlighet og hele bøtteballetten av romantiske helter fra litteraturhistorien, det er et minefelt av det potensielt banale du beveger deg inn i?
Ja, da jeg begynte å skrive for lenge siden, trodde jeg at jeg ikke skulle skrive om kjærligheten, for jeg syntes det var banalt og tilhørte kioskromanene. Og jeg kan min kanon, alle de store forfatterne jeg beundrer har jo alt skrevet om kjærligheten, så da var det et lukket kapittel. Men så kom jeg over det, for kjærligheten er jo en så viktig drivkraft i livet, og det er strukturerende litterært, for det gjør at du får tydelige karakterer. Så jeg hvorfor skulle jeg heve meg over det? Hvorfor være så redd for det banale? Mange av historiene har banale poenger, men kommer dit ad kompliserte veier. Det er jo sånn at når vi kommer ned til grunnsteinen, det merket vi etter 22. juli for eksempel, så er det banale ting vi vil si, enkle ting, som ”jeg er glad i deg”.

Fortellingene er avsluttet og kunne stått for seg selv eller i en novellesamling. Hvorfor valgte du leksikonet som struktur?
De kunne ikke stått for seg selv, for romanen er sin egen begrunnelse: Mange av mine karakterer er inne i det vitenskapelige og forsøker å ordne livet gjennom plansjer, skjemaer og vitenskapen. Og min fortellerstemme, hun som skriver leksikonet, er på samme måte bundet av det vitenskapelige, organiserende og arkivariske. Så for å kunne fortelle sin egen historie er hun nødt til å fortelle alle de andre historiene, og det alfabetisk. Det er ikke en påklistret rekkefølge eller organisering, det er frykten for de store emosjonene som gjør at hun må lage et leksikon - det tørreste og mest autoritære som finnes - for å fortelle om det mest kaotiske og subjektive som finnes. Det er en kontrast jeg er ute etter.

Hvorfor har du valgt å bruke personer som har levd, som Diderot, og litterære figurer, som Romeo og Julie? Er det fordi mange av dem allerede er etablerte kjærlighetshistorier?
Nei, det er ikke det. Den første historien, den om Dante, er jo et fadermord, eller et forsøk på å frigjøre meg fra klisjeen om den opphøyde kvinnen besunget av en mann. Jeg forsøker å snu den klisjéen gjennom hele boka, til jeg tilslutt har snudd den helt. Den guddommelige komedien og Romeo og Julie selvfølgelig, og Goethes Werther, de er alle fortellinger som er en del av meg, og de er del av min måte å tenke kjærligheten på. Jeg var nødt til å revidere de historiene. Jeg ønsker ikke å være intertekstuell og postmoderne per se, det er ikke et mål for meg, men de figurene er en så viktig del av forståelsen av kjærligheten at jeg måtte ha dem med i leksikonet og vri dem rundt. Og så skriver jeg fra et sakprosaståsted, jeg jobber med sakprosa hver dag i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening; det er så mange ukjente historier, så mange utrolige historier og jeg skriver kontrafaktisk historie, for jeg synes det er så innmari gøy å tenkte på hva som kunne ha skjedd. En av mine inspirasjonskilder er Bill Bryson og hans At Home, som handler om de hverdagslige tingene vi har som vi ikke legger merke til. For å lyve sånn som jeg gjør, og skrive så kontrafaktisk som jeg gjør, så har jeg måttet kunne historien veldig godt. Jeg er idéhistoriker og jeg kan det jeg lyver om, svært mange historier er inspirert av virkelige hendelser og personer."

Her er den! Boka kom i dag!

Ok, øhm... kremt... "fødselen" gikk bra, alt bra med mor og (host) barn, alt er ok med alle, egentlig, bortsett fra med "å skrive bok er som en fødsel"-metaforen, som har det skikkelig dårlig nå. Og ja, jeg er veldig stolt! Og for et flott omslag! Når man tar av smusscoveret er det preget inn et sølvskimrende skjell på forsiden av boka - det er helt nydelig (se nederste bilde)! Jeg gleder meg til den når ut i butikk, og i mellomtiden kan man visst forhåndsbestille den fra nettbokhandlere, for eksempel denne. Åh, tenk om noen vil lese boka mi, det hadde vært så gøy!

Feminist og forfatter..!?

- Syns du at jeg skriver feministisk, sier du? Hmmm. Jeg har ikke tenkt på det, faktisk!

Det var en venn av meg som satt overfor meg, og hun hadde fått lese boka mi (som ennå ikke har kommet ut). Og hun syntes den var en feministisk bok, og hun var ikke den første av mine venner som syntes det. Men jeg har jo ikke villet skrive en feministisk bok! Jeg er humanist! argumenterte jeg overrasket. Jo, men likevel. De sterke kvinneskikkelsene, humoren... det er feministisk!

Blir man feminist av å være humanist? Hva er feministisk litteratur? La meg forsøke å kveile inn dette repet og se hvor det fører meg. Jeg leser nesten bare mannlige forfattere, og lenge virket det umulig for meg å skildre kvinner i det hele tatt, jeg følte meg mer hjemme i en hovedperson som var mann, for det er "normalen" i litteraturen, men dette var først og fremst et problem for meg, at jeg ikke klarte å skrive genuint og ekte som "meg selv" i den grad noe genuint selv lar seg formidle, da (men å kopiere andres mannlige figurer er jo i hvert fall ikke spesielt genuint). Og feminist: Jeg føler meg ikke helt hjemme i noen grupper - altså grupper som på en eller annen måte marsjerer i takt for eller mot noe, og jeg misliker sterkt litteratur som hever fanen for noe som helst. Jeg hadde en kort karriere som demonstrant på slutten av 80-tallet, da Blitz-huset var skikkelig pønka og alltid i kamp mot "snuten". Det stoppet den gangen jeg som 15-åring gikk i en demonstrasjon og ikke var sikker på om de ropte "stopp PLO!" eller "støtt PLO!" (jeg visste mye mer om Odysseen enn jeg visste om PLO). Jeg ropte "støtt!" og "stopp!" annen hver gang, og etter det var det slutt på utagerende demonstrering for min del (fakkel- og rosetog unntatt). Jeg mener bestemt at kvinner skal tjene like mye som menn, at vi skal respekteres på linje med menn, at vi skal få makt og tillit på samme måte som menn, at vi skal slippe å frykte å bli slått, mishandlet psykisk eller fysisk eller voldtas og drepes av de mennene vi slipper inn i livene våre, at de... ja, sukk - jeg mener vi. Ja, du skjønner, jeg klarer ikke helt å være en del av dette vi-et, eller noe vi, for den saks skyld. Jeg er humanist. Jeg vil at alle skal kunne utfolde sin individualitet i alle retninger, så lenge det ikke skader noen andre. Det innebærer at kvinner også skal kunne det, så selvsagt som det. Det betyr også at strukturene i samfunnet må legge til rette for det. Men jeg kan ikke nok om politikk til å endre strukturene. Jeg kan bare herske over meg selv.

Litteraturfestivalen på Lillehammer har som årets tema "ansvar". Jeg tenker at akkurat den boksen ville jeg ikke kunne krysse av i - for når det kommer til litteratur, tror jeg ikke den har noe ansvar overfor noe annet enn skjønnlitteraturen, og der skjønnlitteraturen utviser såkalt samfunnsansvar, blir det veldig dårlig litteratur (Coetzees bok Vanære er fantastisk, full av spørsmål og er uten tydelige svar, mens Elizabeth Costello av samme forfatter er etter min mening tilsvarende insisterende angående dyrerettigheter, vegetarianisme og klima, og den siste er sikkert en bok som tar mer samfunnsansvar, men som er desto dårligere litteratur, med alle sine svar). Sakprosa kan være dypt politisk. Men jeg syns skjønnlitteraturen har et ansvar for å gi håp, på det meste. Bare det. Og håpet kan være så ørlite som at det å inviteres inn i verdenen til en intelligent forfatter, å forstå verden litt på nytt, det gir håp. Selv erkemisantropen Céline gir meg håp.

Mine forbilder, de store humanistene Dickens og Shakespeare, skildrer både kvinner og menn i et enormt mangfold av karakterer, jeg tror at de bare liker å betrakte mennesker i all deres merkverdighet! Det er det som gjør at det de skriver er så fantastisk for meg.

Og jeg... Jeg skriver (forhåpentligvis) morsomme og sterke kvinneskikkelser fordi... det er gøy! Befriende! Annerledes! Noe annet enn jeg noen sinne har lest, og det er derfor jeg gidder å skrive, for å skrive noe annerledes, jeg ville jo skrive min favorittbok! Jeg tenker at det er et stort, ubrukt potensiale av kvinnefigurer å ta av for forfattere. Se bare på Lisbeth Salander (spilt av Noomi Rapace, bildet øverst), en tidligere helt ukjent kvinnefigur, hun er både rasende sterk og kunnskapsrik og nerdete, full av overlevelsesevne og sårbarhet. For en fantastisk litterær konstruksjon hun er! Det var befriende for meg da jeg skjønte hvordan jeg skulle skrive om kvinner - for jeg kunne faktisk bare være meg selv, selvfølgelig forvridd og fordreid - men levende, individuell! Ikke en typisk rødmebevrende Victoria eller religiøst opphøyd Beatrice eller giftgulpende Madame Bovary (bildet nederst, med fantastiske Isabelle Huppert i rollen), men en ganske nerdete og merkelig, til tider rasende, til tider så ekstremt lengtende, så motvillig mot å bli et offer eller objekt, så opptatt av å oppdage og erobre verden, at det kanskje kan framstå som feministisk. Men det er bare meg, altså, og det er bare det at det er utrolig gøy å skrive om nytende, tenkende, smarte, selvstendige og rasende kvinner! Men det er kanskje det, da: Å skildre mennesket i all dets individualitet og mangfold, på tvers av stereotyper og bokser, det er kanskje det som er ansvaret man har overfor skjønnlitteraturen-  og på den måten, fordi så mange færre kvinner enn menn er blitt skildret i sin mangfoldighet, kan det framstå feministisk når man gjør det, og i såfall og på den måten er jeg gjerne en feministisk forfatter. Men dette går ut til alle som skriver, med fare for å høres ut som om jeg lager et credo eller et pålegg (noe jeg hater og ikke ville drømme om å gjøre): å skrive ikke-stereotype kvinner, det er jo absolutt ikke en plikt eller et politisk program, men en mulighet!

Når skjønnlitteraturen stjeler fra sakprosa

Det har vært mye snakk om hva som skjer når sakprosaen blir litterær, hvor langt kan man gå i å beskrive malende og billeskapende ting som virkelig har skjedd? Når slutter det å være sakprosa, når blir det skjønnlitteratur? Og motsatt: hvor langt inn i virkeligheten kan skjønnlitteraturen gå, hvor mye kan man hente fra virkeligheten i fiksjonens navn?
Og hvorfor er egentlig disse distinksjonene så viktige?
Hvorfor er de så viktige å overstige at sakprosaforfatterne Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo søkte medlemskap i Den norske Forfatterforening for noen år siden? Hvorfor forfører ordene "basert på virkelige hendelser" oss når de ruller over kinolerretet eller det står på baksiden av en skjønnlitterær roman, og når Knausgård har skrevet en "sann roman" om seg selv, hvorfor gir det ekstra klangbunn til fortellingen hans? Virkeligheten har stor kraft, men skjønnlitteraturen har kreativitetens merke og kunstnerstatus. Derfor vil skjønnlitterære forfattere stjele fra sakprosaens uomtvistelige fakta, og sakprosaforfattere stjele fra skjønnlitteraturens kreativitet og forføreriskhet.

Jeg har noen (altfor) sterke meninger om hvordan man skal bruke virkeligheten i skjønnlitteratur, og jeg turnerer og skaper illusjon av virkeligheten så godt jeg bare kan i min egen bok. Men jeg mener vel at den bevisste kontrafaktiske historiefortellingen er å foretrekke, for det å late som om en roman er historiefortelling (at den forteller hva som egentlig har skjedd), det synes jeg, som historiker, er litt problematisk, jeg klarer ikke å tro på det. Nå er det ikke sånn at faglig korrekte historiske framstillinger er sannferdige heller, men de redegjør jo alltid for ståsted og kilder, mens skjønnlitteraturen forfører deg inn i et univers som bare i kraft av sitt språk, ikke er sant, og selvfølgelig: Skjønnlitteraturen hevder å skildre menneskets indre, noe som i sakprosaen er et nærmest lukket univers (annet enn via brev og dagbøker). Når Cunningham beskriver Virginia Wolf i The Hours, hva hun egentlig tenker og føler, blir jeg veldig skeptisk, jeg tror nok ikke helt på det (noe som forsterkes av at jeg har tilgang til Woolfs indre gjennom hennes bøker).
Hvis Cunningham hadde gjort det veldig tydelig at dette var hans bilde av Woolf, altså: hvis han ikke hadde brukt en så realistisk stil, ville jeg kanskje blitt mer forført av hans tolkning eller kontrafaktiske portrett av Woolf. Det er merkelig: men det å be noen tro på en stor løgn, er lettere enn å be dem tro på en liten løgn!
Når jeg skriver kontrafaktisk, bruker jeg mange litterære grep fra sakprosaen, og snylter bevisst på dem. Slik gjør jeg det (og dette er det nærmeste jeg kommer en cupcake-oppskrift i denne bloggen):
1) Kilder. Andre bøker, hovedpersonens dagbøker og brev og lignende er gode kilder å refere til, og som regel finner jeg dem opp (det er jo tross alt skjønnlitteratur, og alt er lov).
2) Sitater. Gjerne funnet opp disse også.
3) Knytte an til kjente hendelser, og gjerne vri på disse.
4) Knytte an til kjente personer (som Napoleon eller Jeanne D'arc), og gjerne la disse gjøre noe tidligere ukjent og overraskende. Jo frekkere man lyver, jo merkeligere og morsommere blir det, og det er desto tydeligere at dette ikke er en korrekt historieframstilling.
5) Men, og det er et men: For å lyve på denne måten, er jeg overbevist om at man er nødt til å vite godt hvordan det egentlig var, altså: For å for å lyve godt må man kjenne sannheten veldig godt. Det slutter å være interessant med en gang det er helt usannsynlig at det kunne skjedd - du konstruerer tross alt en parallell virkeligheten som kunne ha skjedd. Kunne Jesus ha vært forelska i Pontius Pilatus, og kunne Titanic unngått isfjellet? I min versjon kunne dette helt fint ha skjedd. Men jeg tror kanskje jeg kunne vært drøyere også, for jeg oppdaget en ting: Det er noen ting vi liker å tro på! Tenk på filmen Inglorious Basterds av Tarantino: Det er en så utrolig deilig tanke at det kiler helt ned i tærne, nemlig at Hitler blir drept av motstandsfolk i en kino i 1943 - at vi bare vil tro på det!
Så hvorfor lage kontrafaktiske sakprosa-snyltende fortellinger? Dette er tross alt ikke cupcakes, men litteratur! Hvorfor skriver jeg ikke bare historisk korrekt, jeg kan jo tross alt ganske mye historie? Vel. Jeg tror jeg synes det er dypt problematisk å hevde at noe er sant (altså, i det hele tatt), men noe er nærmere fakta enn noe annet, og noen sakprosafortellinger låner ikke glans av sannheten, men dokumenterer den med stor sannsynlighet. Men i skjønnlitteratur skal du jo si noe mer, for min del vil jeg fortelle om følelser, og om menneskets indre, om det som driver oss til å gjøre utrolige ting, gjøre fantastiske oppfinnelser og oppdagelser, som får oss til å skrive dårlige dikt og tegne feilaktige kart. Og jeg vil at leseren skal skjønne at det er disse kreftene (lengselen) som driver historien. God skjønnlitteratur behøver ikke skinnet av sannhet for å få styrke, men jeg skjønner i aller høyeste grad hvorfor den gjør det, for når du binder deg til virkeligheten, om enn kontrafaktisk og helt på tvers, skjer det noe fantastisk: Det blir litt virkeligere! Det blir relevant på en helt annen måte. Derfor er det vanskelig for meg å godta annet enn at Knausgård lager en litterær maske for seg selv i Min Kamp, uansett hvor mye han hevder at boka hans er sann, og er en gjengivelse av hans liv. Sannheten gir boka tilsynelatende mye større tyngde. Men slik jeg ser det: det at boka lager en språklig maske gjør jo ikke at boka er dårlig, kanskje det er nettopp dette som gjør den ekstra bra. Så hvorfor vil man egentlig hevde at noe er sant, når det er litterære masker som skaper god litteratur? Er det sånn at vi har en type krav om inderlig i norsk litteratur? At det rett og slett er sjelen som spyttes ut på papiret og spreller rundt, før vi slår den inn i boksiden med en utgått sko? Jeg tror kanskje det, og at dette kravet om sannhet, den egentlige sannheten, er dypt pietistisk. Der det katolske er lek med illusjon og hvor det holder at framtoningen er forførende (det er forsåvidt en konfusiansk innstilling som minner i Asia), er vi opptatt av at noe er dypfølt. Ekte. Sjel. Sant.
Når det gjelder sannhet i fiksjon, slår det meg at det er den emosjonelle sannheten som er viktig og trumfer den faktiske/konkrete. Om filmen Kon-Tiki hadde skildret hovedpersonenes indre liv med en type dybde som gjorde dem gjenkjennelige og levende, altså, utover litt bevegelige og veldokumenterte pappfigurer, så hadde det ikke vært så viktig om ikke scenografien hadde vært tipp topp Hollywood-glitrende, og det hadde ikke vært avgjørende om repene var surret korrekt eller haiene så ekte ut. Nobelprisvinner William Golding, som tross alt hadde studert ved Oxford, gjorde visstnok (nå har jeg ikke dobbeltsjekket det) en merkelig feil da han skrev debutboka (! DET er debut, det!) Lord of the Flies (1954): den bebrillede, nærsynte gutten som kalles Piggy, har konvekse brilleglass. Likevel kan de tenne bål med brillene hans (som hadde krevd at de var konkave). Men bryr vi oss? Gjør det fiksjonen dårligere? Tror vi ikke lenger på hvordan barna barbariseres? Joda. Fordi det er en fantastisk bok, hvor det emosjonelle trykket er så sannferdig at det overvinner både konkavt og konvekst.