Hvorfor jeg blir sinna av frihet.

Jeg blir jo ikke sinna av frihet, men av boka Freedom av Jonathan Franzen. Men jeg fortsetter å lese den, kanskje fordi jeg blir sinna og vil finne ut hvorfor? Hvorfor blir jeg sinna av at han beskriver middelklassemennesker som ikke klarer å heve seg over sin dysfunksjonelle bakgrunn? Jeg vet ikke, men jeg innbiller meg at det er fordi det er så selvsagt for meg: Jada (sukk), vi er alle mentalt forkrøplede og ofre for verdens stadig mer intrikate ondskap, vi er produkter av årtusener med feilslått barneoppdragelse, krig, nedbrytende sykdommer, vi er resultat av en milliontall dårlige beslutninger og er i ferd med å reprodusere dem i en litt ny form. Men: Det er ikke interessant! Jeg trenger ikke å lese om det i skjønnlitteraturen - å lese om typiske, dysfunksjonelle mennesker fra middelklassen har jeg sakprosa og statistikk til! Mennesket blir så lite i Franzens bok, og jeg vet jo at det er større enn det, det er mye større: Vi er ikke typiske! Vi er ikke forutsigelige! Vi er ikke bare resultat av vår dysfunksjonelle bakgrunn! For noen ganger bryter vi ut av mønsteret, noen ganger gjør vi overraskende ting. Om det er overraskende ondt eller godt, det er jo egentlig ikke så viktig, men for meg er det slik at Franzen beskriver statistiske mennesker, mennesker som beveger seg rundt i midten av statistikken og er typiske og ganske småekle, og jeg syns ikke det er litteratur, rett og slett. Det spesielle med litteratur er at det kan vise mennesket i all dets utypiskhet, i all dets motbydelige, fantastiske individualitet! Kanskje Franzen egentlig ønsker å skape dette sinnet hos meg, men jeg klarer ikke helt å skjønne at det er det han skal fram til og at dette sinnet kan ha noen funksjon utover at jeg ønsker veldig sterkt å skrive noe bedre enn dette.

Hvorfor er det ikke flere romaner om kjærligheten?

Hilde Østby skriver om kjærligheten i debutromanen 'Leksikon om lengsel'.

Foto: Tiden forlag

Kjærlighetsromaner blir ikke sett på som ordentlig litteratur, mener Hilde Østby, som debuterer som forfatter med romanen «Leksikon om lengsel», som kommer ut i april.

Foto: Maria Bergren

NRK.no lurte på hvorfor det ikke finnes flere romaner om kjærligheten i norsk litteratur. Her er det jeg svarte (les hele saken ved å gå inn her):

Mistet nesten troen

Hilde Østby ville skrive boken «Leksikon om lengsel» fordi hun selv følte at hun holdt på å miste troen på kjærligheten.
– Jeg oppdaget at idet jeg mistet den troen, som moderne ateist – så hadde jeg ikke lenger noen ting å tro på. Kjærligheten er en så sterk kraft som knytter oss til andre mennesker.
Samtidig ble Østby fascinert over en del ting som hun mener vi har tatt for gitt, og som er blitt klisjeer for oss.
– Hva i all verden er egentlig kjærlighet ved første blikk? Er det sjeler som møtes, eller er det bare en fysisk/kjemisk reaksjon? Og hvorfor er det i det hele tatt sånn at når man blir forelska, blir man det både helt fysisk, for man vil jo ha sex med den andre, men man blir også veldig inspirert, fylt av store tanker og opphøyde følelser.
– De to tingene –sex og poesi – passer ikke nødvendigvis sammen, de spenner ofte bein på hverandre. Det er et paradoks med både komiske og tragiske konsekvenser. Så det skriver jeg mye om, sier Hilde Østby.
Hennes roman «Leksikon om lengsel» handler om en kvinne som vil skrive et encyklopedisk verk som beviser at kjærlighet ved første blikk finnes. Samtidig skildres flere av verdenshistoriens største kjærlighetshelter, og du får vite fortellerens egne bertraktninger om kjærligheten.

Kjærlighet – ikke mørkt og trist nok

Hva tror du det kommer at det finnes forholdsvis få kjente norske kjærlighetsromaner?
– Selv følte jeg meg litt skamfull da jeg begynte å skrive om kjærligheten, for det skal man jo ikke, det er liksom ikke "ordentlig" litteratur – det er kioskroman. Men noen av de flotteste verkene i litteraturhistorien handler om kjærligheten. Kanskje det er det også: At Goethe og Dante og Shakespeare allerede har skrevet om det? Det er store menn å gå opp mot.
Hilde Østby tror rett og slett det er litt skummelt å skrive om disse følelsene.
– Vi skal være nedpå. Vi skal gjerne skrive om noe mørkt og trist og gjerne ensomt, og kjærligheten er motsatt: Kjærligheten er tilsynelatende litt enkel og altfor utadvendt – noe jeg tror er grunnen til at mange norske forfattere har overlatt kjærligheten til kioskromanforfatterne. Men etter min mening er det i kjærligheten vi er mest oss selv, størst og minst, mest smålige og mest fantastiske, morsomst og tristest.
Hun mener også at ingen ting er så ensomt som kjærlighet som ikke blir gjengjeldt.
– Jeg tror kanskje det store i kjærligheten går litt på tvers av det typisk norske. Det skal helst være forfinet melankolsk og introvert og usagt og mellom linjene for å være såkalt "stor litteratur".
Norske kjærlighetsromaner fra samtiden, for eksempel Trude Marsteins «Ingen ting å angre på» og «Hjem til meg» inneholder mye dramatikk, som utroskap. Dette alvoret går også igjen hos stort sett alle debutantene på norske forlag i vår.

• Lenke: Her er vårens bokdebutanter!

Østby tror dette alvoret som preger norsk litteratur er så mye tilstede fordi litteraturen helst skal være problemorientert og smertefull for å være god.
– Jeg tror jeg selv skriver om både vanskelige og stygge ting ved kjærligheten, men til syvende og sist ville jeg så gjerne hylle alle de vakreste tingene i livet jeg vet om: Kunst, mat, sex, eventyrlige reiser og fantastiske steder, oppdagelser og oppfinnelser – og ikke minst alle de som har lengtet så det verket og ikke fått den de lengtet etter, og som oppdaget noe helt annet på veien, sier Hilde Østby.

Her er boka mi!

Jepp, da er boka ute på nettsidene til Tiden, og snart skal jeg treffe Dagbladet, som lager sak om alle vårens debutanter. Skummelt og spennende på en gang! Da jeg satt i møte med forlaget, klarte jeg plutselig ikke å snakke, jeg klarte ikke å beskrive hva jeg har tenkt med boka, sånn helt kort. Så jeg satte opp en liste for meg selv, for å klargjøre det.
Jeg har skrevet en konseptroman, den er organisert som et (svært upålitelig) leksikon, fra A til Å, og det handler vel både om hovedpersonens lengsel, og om lengselens og kjærlighetens historie - det er en fullstendig omskrivning av verdenshistorien! Jeg har skrevet boka som et leksikon, fordi redaksjonen, altså hovedpersonen, Liv Vestby, står i spennet mellom det objektive og det subjektive, det vitenskapelige og det emosjonelle. Er kjærlighet bare en fysisk reaksjon som lar seg forklare vitenskapelig, eller er det noe mer?

1) Jeg lagde meg et program for boka basert på følgende teori: Vi er semiotiske dyr, vi leter alltid etter tegn. Men når blir det virkelig viktig å forstå tegn? Når man er forelska! Eller - når noen er plutselig død (og her har du hele krimlitteraturen. Og tiden etter 22. juli var sånn: en uendelighet av tolkninger av små detaljer i hendelsesforløpet, så vi skulle forstå - noe som ikke lar seg forstå, selvfølgelig). Da leter vi etter tegn, vi snur og vender på hvert eneste tegn for å forstå, for å skjønne hvordan det egentlig henger sammen. Aldri betyr en sms eller et brev så mye og analyseres så grundig som hvis man er forelska! Og når vi er forelska sender vi ut masse dulgte tegn for å fortelle hva vi føler. Alle hovedpersonene mine forsøker å formidle hva de føler gjennom tegn og bisetninger, gjennom selvmål og skulpturer, telegrafledninger og sjakkspill, verdensreligioner, kokebøker og dårlige dikt.
2) Og vi er- som før nevn: dyr. Vi blir dyriske av å bli forelska, vi vil grroar kaste oss over den vi vil ha og ikke bare utgyte åndeligheter, men sensuelle stønn. Derfor har jeg skrevet mye om kropp og sex - fordi kroppen saboterer den opphøyd åndelige og såkalt "rene" kjærligheten. Kjærligheten er i kroppen. Merkelig nok blir vi dyriske og inspirerte på en gang, det virker helt ulogisk - og dette (ganske komiske) mysteriet ville jeg skrive om.
3) Jeg har latt meg inspirere av sakprosaforfattere som Bill Bryson (særlig At Home) i det å beskrive en "antihistorie", hvor små og tilsynelatende uviktige hendelser og oppfinnelser egentlig har overraskende stor betydning for mange mennesker - som kokebøker og oppfinnelsen av knappen, en liten nyhetssak i en avis, en ødelagt sykkel. Og selvfølgelig av alle forfatterne som er medlemmer i NFF (hvor jeg jobber), som skriver om fantastisk mange spennende ting og historier - hver dag blir jeg inspirert av alle de bøkene som kommer inn på kontoret, om alt fra transportpsykologi og norske rovdyr til grunnleggeren av norsk sykepleie på 1860-tallet.
4) Jeg mener sterkt at det er ikke mange krefter som beveger historien; kjærlighet er en av de sterkeste. Hvis man har mat og hus - hvorfor gjøre noe mer, hvorfor aspirere etter noe større enn det, det er jo nok det, det er jo trygghet? Kjærlighetslengselen får oss til å ville oppdage kontinenter og skrive leksikon, bygge katedraler og dampmaskiner, den får oss til å hente ut mer av vårt potensial enn det vi trenger bare for å overleve. Kjærligheten er overskuddet!
5) Jeg mener at vi lever i en kultur av "tilfredsstillelse nå", hvor alle behov til enhver tid skal oppfylles: Vi lever i en kultur av shopping og porno og underholdning (som Bret Easton Ellis så treffende og angstfullt beskriver i sine bøker). Ingen behov skal vente. Men kjærligheten - den kan vi aldri skaffe oss her og nå, for det er ikke opp til en selv - også nå må man kanskje akseptere at man aldri får den man ville ha. Men det å vente har en verdi - selv om du ikke vet om du får det eller den du venter på. Da skjer det helt andre ting enn de vi hadde planlagt! Det å stå i spennet mellom og håp og desperasjon (som lengsel er) har en egenverdi. Det løfter mennesker ut av kortsiktige behov og gjør at man streber etter noe mer i livet. Det er vel kanskje derfor jeg har skrevet mye om religion, selv om jeg er fullstendig ateist - religion er epifanien av tegn, det samler frykten for døden og lengselen etter kjærlighet i én stor abstrasjon - og søken etter en gud gir seg uttrykk i at man søker etter tegn på kjærlighet og på hva døden egentlig er.
6) Også har jeg villet blande høyt og lavt, morsomt og pompøst - jeg har villet bruke hele meg, alt det menneskelige, alt det styggeste, fineste, morsomste og mest klønete, det mest opphøyde og beundringsverdige jeg vet om i denne boka. Jeg har villet hylle alt det menneskelige! Mennesker er tross alt ganske utrolige!

Ferdig cover! Puh!

Ojojoj, etter langvarige fram-og-tilbake-runder er endelig både jeg, redaktøren i forlaget og designeren enig i hvordan coveret skal se ut! For en lettelse! Det er jo ikke så viktig hvordan et cover ser ut, antagelig, siden dette ikke er en bestselger, men en debutroman, men likevel: det blir veldig viktig hvis det er feil! Jeg kjente det i hele kroppen når jeg fikk inn forslag jeg ikke likte, at det ville blitt ubehagelig å holde denne boka i hånden, det ville ikke vært min bok, på en måte. Så forsiden er viktig på sitt vis. Men som en av mine "konsulenter" sier (og jeg har mange jeg tester ting på, alt fra tekster, til baksidetekst og cover er blitt sett og lest av minst fem mennesker i min umiddelbare nærhet, ofte folk som på en eller annen måte jobber i bok-Norge eller på annet vis har kulturell kompetanse. Jeg merker det jo på dem, hvis det er skikkelig dårlig. Problemet er kanskje mer motsatt, at folk blir så imponert av at jeg i det hele tatt har skrevet en bok, at de ikke er helt kritiske, men mest sånn "så flink du er!) - "coveret er ikke så viktig for en sånn bok, men det er veldig viktig at den ikke ser ut som en kioskroman!". Og det gjør den definitivt ikke. Den kommer til å synes på lang avstand, og likevel er den elegant og ganske finurlig: bygget på en plansje av Ernst Haeckel (som også har laget plansjen over kolibrier jeg har brukt øverst i bloggen) - men endret sånn at den ikke ligner mye på originalen (som egentlig er en plansje over skjell). Ernst Haeckel er med i boka mi, helt i begynnelsen. Han frir til sin kone ved hjelp av plansjer! I likhet med de fleste av figurene i boka mi, klamrer han seg til vitenskapelige kategorier for å håndtere uhåndterlige følelser. Så det passer veldig fint å ha en slik plansje på forsiden. Jeg poster plansjen som forsiden er basert på her, så kan du jo forsøke å se for deg a) at vi har tatt et utsnitt og b) at bakgrunnen er hvit/beige og c) at skjellene er blitt kjøttrøde. Da vet du hvordan boka mi ser ut når den kommer i bokhandelen! Å hjelpes, den kommer til å havne i en bokhandel!

Da kioskromanen møtte den seriøse romanen og fikk barn: Kvinnelitteraturen

Jeg leste denne kommentaren i Dagsavisen, skrevet av (trykk på lenken) Gerd Elin Sandve. Og det er veldig foruroligende og til dels en tydelig trend hun beskriver: kvinner skriver "kvinnebøker" mens menn står for "kvaliteten". Denne reaksjonære tendensen er enda tydeligere i friprislandet Sverige (her er det ingen markedskontroll på bokmarkedet): Da jeg besøkte en svensk bokhandel i sommer for å kjøpe meg en bok å lese i regnværet, så jeg etter Murakami, og hadde ikke Dave Eggers kommet med ny bok, mon tro? Jeg kunne godt lest noe gammelt: Dickens om igjen, dikt av Emily Dickinson, men nei. Over alt i denne bokhandelen var det bøker om cupcakes, om hvordan sminke seg (!!), kokebøker, det var (god) sakprosa om krigen (men det skulle bare mangle, så mye som skrives om krigen, at ikke noen hadde havnet i en svensk bokhandel) også var det disse merkelige bøkene jeg ikke kan huske fra min barndom... kvinnebøkene! O skrekk og gru! De var gjerne i litt mer glorete og varme farger, ofte illustrert med en delikat sminket kvinne på forsiden, eller en rose, eller en solnedgang eller hvafaan.

De handlet om kvinner som var frustrerte, gjerne var gift, hadde karriere, men følte at noe... manglet! Hva skulle hun gjøre? Det kunne en (kvinnelig) leser finne ut ved å betale 99 kroner. Hele problemstillingen i disse bøkene dreide seg rundt vellykkethet/lykke-problematikk, og lykke hadde noe med en mann å gjøre. Til slutt vil jeg anta at kvinnene i disse bøkene får rett mann og vips: Er problemet løst, all "eksistensiell" smerte er visket bort. Jeg ser det for meg: En eller annen gang møttes en kioskroman og en kvalitetsroman og det slo gnister mellom dem. Resultatet av elskoven: en kvinneroman i bokhandel! Dette betyr ikke at ikke kvinner skriver bra, det betyr vel bare at de ofte forsvinner i bunken, at de ikke tør, at de ikke promoteres når de tør, at disse kvinnebøkene, bastardungen i bokflokken, tar all plassen, som en gjøkunge som dytter de andre ut av reiret og vokser seg stor. Jada: Cecilia Samartin er en sånn. Fifty Shades of Grey. Sukk. Er dette et generelt tegn på en trett kommersiell bokbransje eller er det et enda større tegn på at feminismen har rykket to skritt tilbake, sånn, totalt sett? Skal kvinner være kvinner og menn være eksistensielle? Fuck det! Så hva skal vi gjøre med det? Det største problemet er sånn jeg ser det at kvinner får begrenset rommet sitt for hva de kan skrive om. I såfall er det en skummel tendens.

Men hva skal tittelen være?

Jeg har skrevet en bok! Men jeg har ingen tittel! En tittel kan jo avgjøre om du gidder å kjøpe en bok eller ikke: Hva er egentlig en god tittel? La den rette komme inn, Tilværelsens uutholdelige letthet, Midnattsbarn, Livet bruksanvisning, Uroens bok, Mysteriet Ingeborg Køber, Kartet og terrenget, Vanære, Et forbløffende talentfult, dypt rystende verk... Dette er titler jeg liker! De er spennende, pirrer fantasien på en eller annen måte, åpner opp ett eller annet, skaper en stemning, en stemme, jeg vet ikke hva det er, men noen titler fungerer så veldig godt og blir et uttrykk i seg selv. Hva hadde Erlend Loe vært

uten titlene Naiv.Super og Tatt av kvinnen? De to titlene var definerende for ham, tror jeg, altså, hvis de to bøkene hadde hett noe mindre fengende og definerende hadde de nok kanskje ikke solgt så godt og blitt beskrivende for en 90-tallsfølelse - eller? Korriger meg om jeg tar feil. Uansett går mye av fritiden min med på å sjekke ut alle titler jeg kan finne og ikke minst rynke på nesa over alle jeg ikke liker. Det er jo en del. Hvorfor funker ikke Huset med den blinde glassveranda mens Tilværelsens uutholdelige letthet funker veldig godt? Den siste innebærer en livsholdning for meg, den første betyr bare ingen ting, og det enda det er en gjenstand med i tittelen! Og selv om Erlend Loes enkle titler sitter som støpt, så husker jeg også veldig godt Grøftetildragelsesmysteriet, og den er jo ikke enkel, og likevel er den bra. Hmmmmmm. Det er jo fristende, selvfølgelig, å bare kalle boka "uten tittel", men det er ikke egentlig en sånn bok at det er gøy. I det siste har jeg også kommet på at jeg er kvinne. Jeg har jo ikke tenkt så mye på det før, at jeg faktisk er kvinne når jeg skriver også! Kanskje det gjør noe med tittelen, at mitt kvinnenavn står over den? Jeg tror det? Kanskje du har noen tanker eller kan hjelpe meg med tittel? Hva er din favorittittel? Og hvorfor funker den? Hjelp! HJELP!