Da kioskromanen møtte den seriøse romanen og fikk barn: Kvinnelitteraturen

Jeg leste denne kommentaren i Dagsavisen, skrevet av (trykk på lenken) Gerd Elin Sandve. Og det er veldig foruroligende og til dels en tydelig trend hun beskriver: kvinner skriver "kvinnebøker" mens menn står for "kvaliteten". Denne reaksjonære tendensen er enda tydeligere i friprislandet Sverige (her er det ingen markedskontroll på bokmarkedet): Da jeg besøkte en svensk bokhandel i sommer for å kjøpe meg en bok å lese i regnværet, så jeg etter Murakami, og hadde ikke Dave Eggers kommet med ny bok, mon tro? Jeg kunne godt lest noe gammelt: Dickens om igjen, dikt av Emily Dickinson, men nei. Over alt i denne bokhandelen var det bøker om cupcakes, om hvordan sminke seg (!!), kokebøker, det var (god) sakprosa om krigen (men det skulle bare mangle, så mye som skrives om krigen, at ikke noen hadde havnet i en svensk bokhandel) også var det disse merkelige bøkene jeg ikke kan huske fra min barndom... kvinnebøkene! O skrekk og gru! De var gjerne i litt mer glorete og varme farger, ofte illustrert med en delikat sminket kvinne på forsiden, eller en rose, eller en solnedgang eller hvafaan.

De handlet om kvinner som var frustrerte, gjerne var gift, hadde karriere, men følte at noe... manglet! Hva skulle hun gjøre? Det kunne en (kvinnelig) leser finne ut ved å betale 99 kroner. Hele problemstillingen i disse bøkene dreide seg rundt vellykkethet/lykke-problematikk, og lykke hadde noe med en mann å gjøre. Til slutt vil jeg anta at kvinnene i disse bøkene får rett mann og vips: Er problemet løst, all "eksistensiell" smerte er visket bort. Jeg ser det for meg: En eller annen gang møttes en kioskroman og en kvalitetsroman og det slo gnister mellom dem. Resultatet av elskoven: en kvinneroman i bokhandel! Dette betyr ikke at ikke kvinner skriver bra, det betyr vel bare at de ofte forsvinner i bunken, at de ikke tør, at de ikke promoteres når de tør, at disse kvinnebøkene, bastardungen i bokflokken, tar all plassen, som en gjøkunge som dytter de andre ut av reiret og vokser seg stor. Jada: Cecilia Samartin er en sånn. Fifty Shades of Grey. Sukk. Er dette et generelt tegn på en trett kommersiell bokbransje eller er det et enda større tegn på at feminismen har rykket to skritt tilbake, sånn, totalt sett? Skal kvinner være kvinner og menn være eksistensielle? Fuck det! Så hva skal vi gjøre med det? Det største problemet er sånn jeg ser det at kvinner får begrenset rommet sitt for hva de kan skrive om. I såfall er det en skummel tendens.