Når skjønnlitteraturen stjeler fra sakprosa

Det har vært mye snakk om hva som skjer når sakprosaen blir litterær, hvor langt kan man gå i å beskrive malende og billeskapende ting som virkelig har skjedd? Når slutter det å være sakprosa, når blir det skjønnlitteratur? Og motsatt: hvor langt inn i virkeligheten kan skjønnlitteraturen gå, hvor mye kan man hente fra virkeligheten i fiksjonens navn?
Og hvorfor er egentlig disse distinksjonene så viktige?
Hvorfor er de så viktige å overstige at sakprosaforfatterne Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo søkte medlemskap i Den norske Forfatterforening for noen år siden? Hvorfor forfører ordene "basert på virkelige hendelser" oss når de ruller over kinolerretet eller det står på baksiden av en skjønnlitterær roman, og når Knausgård har skrevet en "sann roman" om seg selv, hvorfor gir det ekstra klangbunn til fortellingen hans? Virkeligheten har stor kraft, men skjønnlitteraturen har kreativitetens merke og kunstnerstatus. Derfor vil skjønnlitterære forfattere stjele fra sakprosaens uomtvistelige fakta, og sakprosaforfattere stjele fra skjønnlitteraturens kreativitet og forføreriskhet.

Jeg har noen (altfor) sterke meninger om hvordan man skal bruke virkeligheten i skjønnlitteratur, og jeg turnerer og skaper illusjon av virkeligheten så godt jeg bare kan i min egen bok. Men jeg mener vel at den bevisste kontrafaktiske historiefortellingen er å foretrekke, for det å late som om en roman er historiefortelling (at den forteller hva som egentlig har skjedd), det synes jeg, som historiker, er litt problematisk, jeg klarer ikke å tro på det. Nå er det ikke sånn at faglig korrekte historiske framstillinger er sannferdige heller, men de redegjør jo alltid for ståsted og kilder, mens skjønnlitteraturen forfører deg inn i et univers som bare i kraft av sitt språk, ikke er sant, og selvfølgelig: Skjønnlitteraturen hevder å skildre menneskets indre, noe som i sakprosaen er et nærmest lukket univers (annet enn via brev og dagbøker). Når Cunningham beskriver Virginia Wolf i The Hours, hva hun egentlig tenker og føler, blir jeg veldig skeptisk, jeg tror nok ikke helt på det (noe som forsterkes av at jeg har tilgang til Woolfs indre gjennom hennes bøker).
Hvis Cunningham hadde gjort det veldig tydelig at dette var hans bilde av Woolf, altså: hvis han ikke hadde brukt en så realistisk stil, ville jeg kanskje blitt mer forført av hans tolkning eller kontrafaktiske portrett av Woolf. Det er merkelig: men det å be noen tro på en stor løgn, er lettere enn å be dem tro på en liten løgn!
Når jeg skriver kontrafaktisk, bruker jeg mange litterære grep fra sakprosaen, og snylter bevisst på dem. Slik gjør jeg det (og dette er det nærmeste jeg kommer en cupcake-oppskrift i denne bloggen):
1) Kilder. Andre bøker, hovedpersonens dagbøker og brev og lignende er gode kilder å refere til, og som regel finner jeg dem opp (det er jo tross alt skjønnlitteratur, og alt er lov).
2) Sitater. Gjerne funnet opp disse også.
3) Knytte an til kjente hendelser, og gjerne vri på disse.
4) Knytte an til kjente personer (som Napoleon eller Jeanne D'arc), og gjerne la disse gjøre noe tidligere ukjent og overraskende. Jo frekkere man lyver, jo merkeligere og morsommere blir det, og det er desto tydeligere at dette ikke er en korrekt historieframstilling.
5) Men, og det er et men: For å lyve på denne måten, er jeg overbevist om at man er nødt til å vite godt hvordan det egentlig var, altså: For å for å lyve godt må man kjenne sannheten veldig godt. Det slutter å være interessant med en gang det er helt usannsynlig at det kunne skjedd - du konstruerer tross alt en parallell virkeligheten som kunne ha skjedd. Kunne Jesus ha vært forelska i Pontius Pilatus, og kunne Titanic unngått isfjellet? I min versjon kunne dette helt fint ha skjedd. Men jeg tror kanskje jeg kunne vært drøyere også, for jeg oppdaget en ting: Det er noen ting vi liker å tro på! Tenk på filmen Inglorious Basterds av Tarantino: Det er en så utrolig deilig tanke at det kiler helt ned i tærne, nemlig at Hitler blir drept av motstandsfolk i en kino i 1943 - at vi bare vil tro på det!
Så hvorfor lage kontrafaktiske sakprosa-snyltende fortellinger? Dette er tross alt ikke cupcakes, men litteratur! Hvorfor skriver jeg ikke bare historisk korrekt, jeg kan jo tross alt ganske mye historie? Vel. Jeg tror jeg synes det er dypt problematisk å hevde at noe er sant (altså, i det hele tatt), men noe er nærmere fakta enn noe annet, og noen sakprosafortellinger låner ikke glans av sannheten, men dokumenterer den med stor sannsynlighet. Men i skjønnlitteratur skal du jo si noe mer, for min del vil jeg fortelle om følelser, og om menneskets indre, om det som driver oss til å gjøre utrolige ting, gjøre fantastiske oppfinnelser og oppdagelser, som får oss til å skrive dårlige dikt og tegne feilaktige kart. Og jeg vil at leseren skal skjønne at det er disse kreftene (lengselen) som driver historien. God skjønnlitteratur behøver ikke skinnet av sannhet for å få styrke, men jeg skjønner i aller høyeste grad hvorfor den gjør det, for når du binder deg til virkeligheten, om enn kontrafaktisk og helt på tvers, skjer det noe fantastisk: Det blir litt virkeligere! Det blir relevant på en helt annen måte. Derfor er det vanskelig for meg å godta annet enn at Knausgård lager en litterær maske for seg selv i Min Kamp, uansett hvor mye han hevder at boka hans er sann, og er en gjengivelse av hans liv. Sannheten gir boka tilsynelatende mye større tyngde. Men slik jeg ser det: det at boka lager en språklig maske gjør jo ikke at boka er dårlig, kanskje det er nettopp dette som gjør den ekstra bra. Så hvorfor vil man egentlig hevde at noe er sant, når det er litterære masker som skaper god litteratur? Er det sånn at vi har en type krav om inderlig i norsk litteratur? At det rett og slett er sjelen som spyttes ut på papiret og spreller rundt, før vi slår den inn i boksiden med en utgått sko? Jeg tror kanskje det, og at dette kravet om sannhet, den egentlige sannheten, er dypt pietistisk. Der det katolske er lek med illusjon og hvor det holder at framtoningen er forførende (det er forsåvidt en konfusiansk innstilling som minner i Asia), er vi opptatt av at noe er dypfølt. Ekte. Sjel. Sant.
Når det gjelder sannhet i fiksjon, slår det meg at det er den emosjonelle sannheten som er viktig og trumfer den faktiske/konkrete. Om filmen Kon-Tiki hadde skildret hovedpersonenes indre liv med en type dybde som gjorde dem gjenkjennelige og levende, altså, utover litt bevegelige og veldokumenterte pappfigurer, så hadde det ikke vært så viktig om ikke scenografien hadde vært tipp topp Hollywood-glitrende, og det hadde ikke vært avgjørende om repene var surret korrekt eller haiene så ekte ut. Nobelprisvinner William Golding, som tross alt hadde studert ved Oxford, gjorde visstnok (nå har jeg ikke dobbeltsjekket det) en merkelig feil da han skrev debutboka (! DET er debut, det!) Lord of the Flies (1954): den bebrillede, nærsynte gutten som kalles Piggy, har konvekse brilleglass. Likevel kan de tenne bål med brillene hans (som hadde krevd at de var konkave). Men bryr vi oss? Gjør det fiksjonen dårligere? Tror vi ikke lenger på hvordan barna barbariseres? Joda. Fordi det er en fantastisk bok, hvor det emosjonelle trykket er så sannferdig at det overvinner både konkavt og konvekst.